Organisert idrett i ny tid

Seks av ti ungdommer slutter med organisert idrett i løpet av ungdomstiden, og unge fra lavere sosiale lag faller først fra, viser nye analyser av Ungdata. Samtidig har de unge aldri trent mer. Treningssentrene fylles opp av unge mennesker, og sentrene strekker aldersbegrensningen stadig nedover for å kunne ta inn flere treningsglade unge. Inspirasjonen henter de unge fra internett, der YouTube og Tik Tok bugner av flere videoer fra treningssenteret enn fra fotball- og håndballkamper.

Hvilke konsekvenser har denne endringen i ungdommens fritidsvaner? Er vi inkluderende nok i idrettslaget? Hvilket samfunn får vi av at individuelle fritidsaktiviteter vinner over de organiserte fellesskapsaktivitetene?

Der jeg vokste opp fantes ingen treningssentre. Jeg deltok i både håndball, fotball og friidrett som var organisert av det lokale idrettslaget. Idrettslaget omfavnet de aller fleste unge, der de aller fleste av mine klassekamerater var medlemmer. Også den gangen var det noen få ildsjeler som drev idrettslaget, der motivasjonen var å skape tilbud til egne barn. Nesten slik som idretten drives i dag! Så var det selvfølgelig noen - der barna for lengst hadde fløyet ut av redet, men som hadde skapt sitt sosiale liv i idrettslaget – og ble med videre.

Jeg kan ikke huske at idrettslagene var noe bedre på inkludering på 90-tallet, enn de er i dag. Borgerkrigen i Jugoslavia brakte mange nye innbyggere til Helgeland, men jeg så ingen av dem på treninger. I dag er mangfoldet bedre, men å lese hovedtrener i Rana FK sine helgetanker i mai gjorde inntrykk på meg.

Les også

God nok? I mitt nabolag ser jeg stadig vekk en gutt som går fra dør til dør og selger både lodd og dopapir. Han har ikke foreldre som kan ordne opp for han

Ungdommen som må ordne med dugnadsaktivitetene selv, der foreldrene ikke ordner opp for dem, hvilket valg er enklest? Betale treningsavgiften på treningssenteret eller være del av den dugnadsdrevne lagidretten? Kan dugnadsaktivitetene fremme samhold i stedet for utenforskap?

I dag ser vi en tydelig økning av frafallet fra den organiserte idretten. Det er mange årsaker til dette. Barnekullene er mindre, den individuelle treningen mer attraktiv, de unge har flere mulige arenaer for å finne sin tilhørighet nå enn tidligere og kanskje dugnadsbelastningen ikke passer for alle. Men må det være slik?

Jeg tror det er en rekke bedrifter som ønsker å bidra til breddeidretten. Idrett som er inkluderende for alle og som har inkluderende verdier som grunnlag. Som ikke skiller på hvem som har bil stor nok for doruller, eller nettverk stort nok for å selge ut loddboka på et øyeblikk. Da tenker jeg ikke at ungdommen bør komme til helt dekket bord, men at det er en tanke om gjennomføringsmulighet for alle - bak dugnadsaktivitetene.

Idrettens organisasjoner på nasjonalt plan har jobbet godt de siste 10-årene, det er lagt rammer for hvordan idrettslag bør drives, det er rettet fokus på kompetanse, lagt grenser for når man kan starte premiering og konkurranse, idrettens ledere og trenere er i større grad lønnet og en generell profesjonalisering har skjedd. Samtidig er det blitt bygd større og bedre idrettsanlegg, og langt flere av dem til høy timespris for bruk. Idrettslaget AS har over de siste 10-årene pådratt seg en rekke faste kostnader for den kvalitet som er bygd opp.

Medlemskontingenten er nok en liten del av inntektsgrunnlaget til Idrettslaget AS, da det er lite fokus på rekruttering sammenlignet med tidligere. I rapporten «Økonomi som barriere for idrettsdeltakelse» sies det:

Utover medlemskontingent, treningsavgift og øvrige innbetalinger fra foresatte, oppgis dugnadsinntekter, offentlige tilskudd og sponsorinntekter som de viktigste inntektskildene til idrettslag. Samtidig påpeker det offentlige at de har som mål at alle som ønsker skal ha mulighet til å drive med idrett.

Jeg håper det i fremtiden vil stilles større krav til idretten fra det offentlige og fra sponsorene. Det offentlige og sponsorene kan gradere tilskudd ut fra medlemstall, hvilke støtteordninger for utstyr som finnes til familier med dårlig økonomi, finnes det et tak for hvor dyrt utstyr det er ok å ha? Hvor stort frafall har skjedd mellom 9 åringen og 17 åringen? Finnes det breddetilbud for 17-åringen?

Breddeidretten er viktig i samfunnet vårt, den skaper glede, samhold og tilhørighet. Den bør være et lavterskeltilbud som styrker lokalsamfunnene våre. Selv håper jeg at også de unge voksne finner sin plass i idrettslagene, selv om de har lagt proffplanene bort i takt med selvinnsikten. Jeg håper idrettslagene evner å snu de nedadgående medlemstallene, at også idrettslagene må gjøre seg tanker rundt egen organisering der bevisste valg rundt inkludering vil være viktig for dem.

Det offentlige burde nok også se hvilken betydning frivilligheten har for et steds attraktivitet. Jeg tror ikke vi kan forvente at frivilligheten skal bære alle driftskostnader med haller og anlegg i fremtiden, samtidig som den pågående profesjonaliseringen i idrettslagene krever sin lønnede struktur. Enhver kommune med mål om vekst burde se idrettslagene som viktige støttespillere:

– mot frafall fra arbeidslivet,

– for god psykisk og fysisk helse og

– som ambassadør for lokalsamfunnet.

Vi trenger ikke å velge mellom treningssenter og organisert breddeidrett. Det er og bør være rom for begge deler. Men idrettslagene må tilpasse seg sitt publikum, ha en bevisst holdning til inkludering og kanskje sette seg realistiske mål. Næringslivet og det offentlige kan styre denne utviklingen. Den organiserte idretten kan være et utmerket verktøy for samfunnsbygging for både næringslivet, kommunen og fylkeskommunen. Gjennom idrettslagene kan vi bygge attraktivitet, redusere forskjeller, bygge samhold og stolthet.