Gå til sidens hovedinnhold

Jeg har med meg en sterk erfaring av å ha blitt svært godt ivaretatt på sykehuset i Mo i Rana

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Takk til Helgelandssykehuset Mo i Rana

Dette er en slags takketale. Jeg håper den blir lest høyt på personsamlinger på sykehuset i Mo i Rana – eller i det minste at den treffer alle de jeg traff da jeg ble lagt inn på sykehuset den 28. juli.

Det var en skikkelig fin sommerdag på Sanna. Den gamle losskøyta vår var på vei sørover etter en lang og nydelig ferd opp og ned norskekysten, og værforhold gjorde det mulig å seile innom Træna. Jeg var altså ganske langt hjemmefra, da jeg sammen med mann, voksne barn og svigerbarn, drakk kaffe i sola.

Det var ikke et stort fall, men et fatalt feilsteg som gjorde at brygga for alvor våkna denne dagen. Da jeg lå nede med deformert bein klarte jeg ikke å holde kjeft; jeg skrek mye høyere enn jeg trodde jeg var i stand til.

En halvtime senere lå jeg i en ambulansebåt på vei til fastlandet. Besvimelsene kom relativt tett, mens morfin forsøkte å overmanne den ekstreme smerten da jeg ble løfta over i nok et ambulansekjøretøy. Da jeg ankom sykehuset, var jeg redd og lettet på samme tid. Nå skulle jeg få hjelp! Røntgen viste en total kneluksasjon og leggbeinet og lårbeinet måtte dras på plass under narkose. I situasjonen var jeg veldig opptatt av å uttrykke en sterk frykt for å vekke gamle traumer; «ikke la meg være alene», «hvem er i rommet nå?», «kan mannen min få være med inn?», «kan du holde meg i hånda», «jeg er så redd nå».

Etter fem dager på sykehuset i Mo i Rana ble jeg fraktet med ambulansefly tilbake til Østlandet og nytt sykehusopphold. Nå er jeg hjemme; jeg kjenner mer følelse i foten, jeg har fått på en solid ortose på beinet og jeg er i gang med forsiktig opptrening.

Bakgrunnen for at jeg skriver dette er fordi jeg et kjenner et så sterkt behov for å si takk! Egentlig vil jeg gi gode klemmer og blomster til alle de trygge og flinke studentene, sykepleierne og legene jeg møtte og som bidro til å gjøre meg trygg i en veldig sårbar situasjon.

Nå som jeg har fått flere pasienterfaringer fra andre sykehus, vil jeg legge til at – utover fantastiske enkeltansatte, så opplevde jeg en stab som samarbeidet og overlappet hverandre på en så profesjonell og smidig måte. Nye folk på vakt leste journaler og virket godt informerte.

Jeg har med meg en sterk erfaring av å ha blitt svært godt ivaretatt på sykehuset i Mo i Rana. Tusen, tusen takk!

Hilde Eriksen

Kommentarer til denne saken