Helgetanker
De fleste av oss kan gå gjennom hverdagen og si stort sett vi vil, uten at det får noen konsekvenser. Heldigvis er det slik i Norge. Her kan vi kritisere og være uenig i det som skjer. Men i noen tilfeller trår vi skikkelig feil, og ytrer oss hatefullt og diskriminerende. Det skjedde for eksempel da tidligere fotballspiller og TV-profil Bernt Hulsker ble tiltalt og dømt for hatefulle ytringer da han blant annet kalte en dørvakt for «jævla neger».
Loven er klar - enkelte ting er det rett og slett ikke er lov å si. Eksemplet ovenfor viser at det finnes grenser for hva man kan si, og at ytringer som kan begrense og skade andre blir tatt tak i. For konsekvensene for de som blir kalt «jævla neger» på jobb, eller på gata, kan være ganske store. Derfor skulle det bare mangle at vi har et rettsvesen som beskytter oss når ytringsfrihetens grenser blir krysset.
Men hva skjer med de kommentarene som florerer rundt omkring, som er innenfor loven sine grenser, men som utfordrer de moralske aspektene ved ytringsfrihet? En av Norges fremste eksperter på ytringsfrihet, Anine Kierulf, sier, at en oppfatning om hva som er moralsk riktig å si i mange sammenhenger vil ha større betydning for ytringsfriheten, enn de juridiske grensene har. Altså - flere unngår å ytre ulike meninger i frykt for utfrysning eller latterliggjøring, enn for straff.
Det er her min opplevelse kommer inn. Jeg er lærer, og høsten 2022 var en utfordrende tid for mange av oss lærere. Vi var i streik, og det var stadig saker i media om at elevenes psykiske helse gikk nedover. Elevenes psykiske helse og ansvaret for denne, er ikke en del av lærerutdanningen. Mange lærere følte seg både fortvilet og frustrerte over at lærerne plutselig fikk hovedansvaret elevenes psykiske helse og at streiken ble avblåst fordi vi ikke var på jobb for å skjøtte dette ansvaret.
Jeg postet et innlegg på Facebook om temaet, og det ble veldig godt mottatt. Innlegget resulterte i at jeg ble oppringt av en venninne av meg som jobber i NRK Nordland som ønsket at en kollega av henne skulle skrive en sak om temaet. Å takke ja var litt skummelt, men frykten for negative tilbakemeldinger var ikke større enn ønsket om å bruke ytringsfriheten min.
Saken kom på trykk. Og uten at jeg tenkte mer over den, bestemte jeg meg også for å skrive om det samme i «Helgetanker» i Rana Blad. Jo lengre saken fra NRK Nordland ble stående på facebookprofilen deres, jo flere var det som kommenterte det. De fleste var støttende, men så dukket det opp én kommentar som stakk skikkelig. Ikke bare sånn «ups, den var litt uheldig» eller «personen er uenig med meg», men en som satte meg skikkelig ut. I kommentaren sto det:
«Blir skremt av å lese hva læreren Oda sier her. Skolevegring har ingenting med oppdragelse og gaming å gjøre. Det er klart hun har ett ansvar. Hun skal skape trygge rammer for disse barna. Det er jobben hennes faktisk. Men med slike holdninger hos læreren er det kanskje ikke rart barna ikke vil på skolen»
Denne kommentaren er ikke i strid med loven - den er verken hatefull, eller diskriminerende, og i hvert fall ingen trussel, men likevel stakk den så dypt at jeg begynte å tvile på meg selv. Det resulterte i at jeg ikke fikk meg til å sende inn innlegget mitt om det samme temaet til Rana Blad.
For meg ble det slik som Anine Kierulf sa - jeg unngikk å ytre meningen min i frykt for lignende kommentarer og at de skulle framstå som «sannheten». Eller at jeg skulle bli latterliggjort. Jeg var selvfølgelig ikke redd for at ytringen min, altså leserinnlegget til «Helgetanker», skulle være straffbar etter lovverket, men frykten for flere kommentar som den ovenfor, var ikke verdt det.
For meg var kommentaren sårende, og ja, en del av ytringsfriheten innebærer også at vi kan bli såret av hverandre. Likevel var det ikke det som gjorde denne ytringen problematisk for meg, men heller de ubegrunnede påstandene i kommentaren om at jeg ikke gjør jobben min. Det ble kommentert at jeg ikke skaper trygge rammer for elevene mine, og at holdningene mine gjør at elevene mine ikke vil på skolen. Ikke bare er ordene sårende, de er også fullstendig feil.
Hvor mange ganger har ikke jeg ligget under et bord eller vært inne på do og pratet om livet, sammen med elever som nekter å komme tilbake til klasserommet? Hvor mange gang har ikke jeg snakket med elever etter skoletid (og arbeidstid) for å motivere dem til å komme på skolen dagen etterpå? Hvor mange klemmer jeg deler ut i løpet av en skoledag finnes det ikke tall på, og heller ikke på hvor mange tårer jeg har felt på kveldstid på vegne at elever som ikke har det bra. Å skape trygge rammer, er min første og største prioritet når jeg er på jobb.
Når man ikke vet, eller har all informasjon på bordet, hvor nødvendig er det å uttale seg om mine holdninger som lærer, og hvordan jeg gjør jobben min? Burde vi ikke tenke oss om en ekstra gang før vi velger å kommentere? Jeg forstår at det skal være mulighet for å kommentere et innlegg, eller en artikkel i dette tilfellet, men det finnes flere andre måter ytringen kunne blitt skrevet på og samtidig fått frem det jeg tror er poenget.
Måten vi ytrer oss på, og da kanskje særlig i kommentarfelt på internett, kan få konsekvenser for mange, uavhengig om ytringene er lovlige eller ulovlige. Hvorfor? Jo, fordi ytringer i kommentarfelt ofte er følelsesbasert og dermed ikke alltid begrunnede påstander. Dette mener jeg er en stor utfordring i dagens samfunn - det er nemlig ikke uvanlig med slike kommentarer i dag. Jeg kjenner folk som ikke orker å engasjere seg. Jeg vet om folk som ikke makter å gjøre jobben sin lenger. Jeg har møtt folk som heller velger å tie, fremfor å stå opp for seg og sitt nettopp på grunn av lovlige ytringer som etter min mening likevel overskrider den moralske grensen for hva som er riktig og ikke minst nødvendig å uttale.
Poenget mitt her er ikke å få frem at det var så veldig synd i meg, eller skryte av hvor flink jeg er i jobben min. Jeg mener i hvert fall ikke at vi skal slutte å ytre oss, men jeg brenner så inderlig for at vi skal tenke oss om før vi kommenterer. Spesielt når det er i offentlighet, i kommentarfeltene. Jeg ønsker meg et samfunn der ytringsfriheten står så sterkt, at vi ikke bare tenker på hva JEG får lov å si, men også hvordan ytringsfriheten vår og ytringene våre kan gå ut over andre.
«Jeg ønsker meg et samfunn der ytringsfriheten står så sterkt, at vi ikke bare tenker på hva JEG får lov å si, men også hvordan ytringsfriheten vår og ytringene våre kan gå ut over andre»
Oda Elise Strandås
Les også:
Mo i Rana trenger mer enn bare folk og arbeidskraft for å nå ambisjonene sine. Vi trenger et bredere kulturtilbud. Vi trenger et kulturhus
Det er de ulike usaklige og stygge ytringene mot hverandre som splitter Helgeland, ikke uenigheten om lokasjon for et nytt sykehus
For meg har kommentarfeltene i den senere tiden blitt en problematisk arena for ytringsfriheten
