Jeg tenker at sommeren 2020 er sommeren vi alle bør telle våre velsignelser. Sette oss stille ned på trappa med en kopp kaffe og tenke over hvor heldige vi er, og har vært

Ut på tur: Men sommeren 2020 skal vi altså tvinges i kne. Sove ute i hengekøyer, telte og farte langs E6 i bobiler og med campingvogner på slep, skriver Sven Henriksen. Foto: Marianne Løvland / NTB scanpix

Ut på tur: Men sommeren 2020 skal vi altså tvinges i kne. Sove ute i hengekøyer, telte og farte langs E6 i bobiler og med campingvogner på slep, skriver Sven Henriksen. Foto: Marianne Løvland / NTB scanpix

Av
DEL

Helgetanker Somrene før i tiden. Mor og far og syv unger stuet sammen i en liten Morris på veg fra Østlandet til fars hjemplass på en liten gård i Nord-Troms. Lange dager langs E4 gjennom Sverige. Regntunge fuktige netter i et oransje telt med fancy vinduer i plast. Den lille primusen der mor kokte kaffe og svei bacon og egg. Lykken over en iskald Fanta på bensinstasjonen, kanskje en frossen saftpose å sutte på bak i bilen der vi satt og telte folkevogner som ble nøye ført inn i en skrivebok. Vepsestikk, mygg og kløe, sprukne luftmadrasser og solbrenthet.

I voksen alder har jeg sverget ved min salige mormor at jeg aldri mer skal dra på campingtur eller sove ei natt i et telt. Så kom Covid-19, og den greske øya kan ikke reises til i år. I år er sommeren, om du skal til utlandet, Danmark eller Gotland, ei øy der halve Stockholm har hytter eller feriehus. Nei takk, jeg tror ikke det. Men noen dager på Skagen kan friste. Vi får se.

Tilbake til barndommens somre. Jeg kan minnes dem med nostalgisk ømhet, men for å være ærlig, de var ikke noe særlig gøy. Sola skinte ikke hele tiden, og sommerferien tok aldri slutt. Det var veps i saftmugga og jeg lengtet bare etter å bli voksen slik at jeg kunne bestemme selv hvor jeg ville reise. Men barndommen tok heller aldri slutt, jeg var full av lengsel etter det store utland. Jeg foldet hendene og ba.

Min bønn ble hørt. Plutselig en sommer forkynte far at vi skulle på biltur til København. Min lillesøster og jeg skulle få bli med. Mormor var ikke så begeistret fordi hun hadde lest i lokalavisen at det var observert to kullsvarte menn på gaten midt i den store byen. Det var til og med bilde av dem der de gikk i lange kaftaner og turban på hodet. Far mente at det gikk nok bra, selv om mormor slett ikke var sikker på det. Og avsted dro vi. København var kjempestor og skummel, men noen kullsvarte menn i kaftan så vi ikke.

Nå mange tiår senere er vi nordmenn et av de folkene som reiser mest til utlandet. Vi flyr på helgeturer til store europeiske byer, langweekender i New York og Los Angeles, og til «Syden» drar vi ofte to ganger i året. I januar måned vegeterer tusenvis av nordmenn i Thailand. Vi har foretatt en klassereise her i dette landet, tenker jeg. Mine besteforeldre forlot aldri fylket de var født i så lange de levde, mens jeg flakser rundt som en annen globetrotter.

Men sommeren 2020 skal vi altså tvinges i kne. Sove ute i hengekøyer, telte og farte langs E6 i bobiler og med campingvogner på slep. Vi skal bo i rorbuer og spise kebabtallerkener og svidd pommes frittes i det ganske land. Fortvilte søringer skal klage over prisene, undre seg over hvor man kan få tak i fersk fisk i Lofoten, banne og sverte i eviglange fergekøer med unger og fandens oldemor som sutrer at de vil til Euro-Disney i Paris eller på sykkeltur til Toscana, som var den opprinnelige planen.

Men hva gjør vi ikke for landet vårt? Og er det noe nordmenn kan så er det dugnad. Nå skal vi løfte i flokk for å redde det norske reiselivet selv om 400 000 mennesker er arbeidsledige, og ferien som var forhåndsbetalt til charterselskapene er en saga blott, og når pengene blir refundert vet ingen. Selv regner jeg med å få dem i oktober eller november. Men dugnad skal bli, dog ikke i telt eller bobil.

Jeg tenker at sommeren 2020 er sommeren vi alle bør telle våre velsignelser. Sette oss stille ned på trappa med en kopp kaffe og tenke over hvor heldige vi er, og har vært. Covid-19 har rammet oss veldig lite i forhold til mange andre land. Vi har en levestandard som gjør at vi har kunne isolere oss i hjemmene våre. Vi bor i små enheter, og ikke som i mange land der flere generasjoner lever sammen i trangbodde leiligheter og hus. Og ikke minst har vi hatt muligheten til å jobbe hjemmefra. Så sommerferien 2020 kommer nok til å gå bra, selv om den ikke blir som forventet. Men blir det vi gleder oss til alltid som forventet?

Ja, jeg tror sommeren 2020 er tiden for refleksjon.

Hva tok oss hit vi er nå, og hvor skal vi. Hva kommer etter denne sommeren, etter Covid-19? Verden er ikke et trygt sted, men det har vi jo alltid visst? Jeg skal ikke komme med floskler om at vi må lære å se hverandre, være litt mer tilstede for hverandre, men jeg tror vi alle har kjent på et savn etter mennesker i denne så merkelige vinteren og våren vi nettopp har gjennomlevd.

Hvem er vi uten hverandre. Hvordan er det å leve uten nærhet. Kanskje lærte vi litt om å se sammenhenger. Forstå at alt henger sammen med alt.

Nå gir jeg meg før språkblomstene kommer og tar meg. God sommer fra en hage på Gruben, i en liten industriby langt nord i verden.

PS. Mulig jeg tar en natt eller to i telt, jeg skal ikke være vanskelig, telt er vel heller ikke hva de var?

Sven Henriksen, Skuespiller og samfunnsdebatant


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags