Gå til sidens hovedinnhold

Jeg vil selvfølgelig ikke råde unge par til å kaste alle hemninger, for det er store valg å ta som binder en for livet. Men jeg tror at vi kan bli dristigere, alle

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi har hørt mye om befolkningsutviklingen i nord. Omtrent samtlige partier som stiller til valg har laget «planer» for å styrke befolkningsutviklingen. Jeg våger å påstå at planene alene ikke kommer til å endre utviklingen i særlig grad. Politikken er slett ikke uvesentlig, og gode insentiver og rammevilkår er viktige. Men å få barn, eller barn nummer to og tre og fire, handler mest om personlige valg.

Det handler ikke først og fremst om billigere fergebilletter, reduserte barnehagepriser eller husbanklån. De fleste vet at det er en konstant engstelse man påtar seg ved å få barn. Hva om noe skulle skje med barnet. Hvordan vil barnet klare seg på skolen og i voksenlivet. Dette er spørsmål foreldre ofte er innom. Men det er spørsmål ut fra kjærlighet og omsorg. Til en person som tar opp en større plass i livet enn en selv, til tider.

Det har over en lengre periode blitt færre av oss som velger seg foreldreansvaret, og særlig for en større søskenflokk. La meg her skynde meg å legge til at selvsagt er det mange som rett og slett ikke kan få barn selv om de ønsker det. Andre gjør et bevisst valg om å ikke få barn. Men blant dem som kjenner på et ønske om å bli foreldre, er konklusjonen oftere at det aldri helt passer å få det første barnet, eller det neste i rekken.

La oss først sette det inn i en større sammenheng. For utviklingen i Norge er ikke noe unntak. En oversikt presentert nylig fra World Economic Forum (WEF) viser at befolkningsveksten i verden avtar. Dette skjer selv i verdens mest folkerike land, Kina. I mai tillot kineserne derfor at en familie kan få tre barn. Dette kommer kun fem år etter at Kina forlot den kontroversielle ett-barnspolitikken fra 1980-tallet.

Fremskrivinger i oversikten fra WEF viser at kineserne kan bli 6-700 millioner færre mennesker når vi kommer til år 2100. Det er en halvering av dagens befolkning på 1,3 milliarder mennesker. En lignende utvikling forventer man i store i deler av Asia, inkludert India.

Dette sammenfaller med en annen trend, at folk siden 1960-tallet har flyttet fra bygder til byer, fra byer til større byer, og videre til internasjonale megabyer. Mo i Rana er et resultat av denne trenden, kombinert med industrireisingen i sin tid.

Les også

130 års moderne industrihistorie fortsetter med et nytt eventyr

Denne utviklingen har også virket inn på Nord-Norge. I Nordland er vi i dag cirka like mange mennesker som i 1960. Og innad i fylket har folk flyttet fra små steder til større steder. Dette har skjedd uavhengig av hvilken politisk farge regjeringen til enhver tid har hatt, og utviklingen har merktes mest i de minste distriktskommunene.

De siste åtte årene har det for Nord-Norges del vært en befolkningsvekst samlet sett, men veksten er svakere i distrikts-Norge enn snittet, i tråd med en langvarig utvikling. De siste to årene har det vært noe nedgang, og den viktigste forklaringsfaktoren for variasjonene er innvandring. Det viser at arbeidsinnvandrere eller internasjonale studenter som har kompetanse som næringslivet etterspør, er et gode. Men vi kan gjøre mer for å få dem til å slå seg ned permanent.

En tredje megatrend er endringen i aldersfordelingen i befolkningen. I 1960 var det seks personer i arbeid for hver pensjonist. I dag er det tre i arbeid pr pensjonist. I 2035 forventes det å være to pensjonister for hver person i arbeidsfør alder i verden.

Selv om disse megatrendene ikke enkelt kan snus av politikere i Norge, så har utviklingen altså store politiske konsekvenser for oss. Svarene ligger kanskje mer på et personlig plan. Det handler om holdninger til hva livet bør fylles med. Det å få barn handler om noe større enn oss selv. Slekt skal følge slekters gang, heter det i salmen. For et land med en liten befolkning handler det også om å videreføre våre lokalsamfunn og en nasjon.

Roy Jacobsen beskriver hvordan folk satset alt under de kummerligste forhold fra øyvær på Helgeland, drevet av et ønske om at neste generasjon skulle ha det litt bedre. Eller beskrevet i Nordahl Griegs dikt:

Og landet stirrer imot mig; Det gråner av stein og sjø –

I havkok gynger et drivgarn.

Blant svaberg glimter en bø.

Blodslit takker for armod.

Stridt blir favnet av stridt.

Så nevn i storm på Bæskades

Det du har bragt som ditt!

Noen få generasjoner tilbake satset man alt i uvisshet for eget liv og sine barns fremtid. Til i dag, hvor vi tenker at tidsklemma vil bli for krevende ved å få barn. Eller som mange oppgir, at man vil sikre seg stabil inntekt og jobb før man vurderer å få barn. Som vi vet, tar det lang tid å etablere seg i arbeidslivet. Kanskje er man heller ikke helt sikker på partneren. Den perfekte tilstand oppstår likevel sjeldent i livet. Men som regel går det bra når man har valgt veien selv.

Spørsmålet er om vi er for besatt av å skulle minimere all risiko i livet? Er målet å legge en plan og følge den slavisk? Hva blir igjen av å være menneske da? Å leve?

Ja jeg stiller spørsmål ved om vi har blitt for redde for nederlag i livet. Mange unge mennesker virker usikre på foreldrerollen, rett og slett fordi forventningene de setter til å være foreldre ikke er mulig å leve opp til. Sett opp mot vår historie, skulle vi ikke ha noen problemer med å ta sjanser, eller lempe litt på kravene. Se hva generasjoner før oss gjorde. For det handler om innstilling til livet, når man står overfor store valg som å få barn. De valgene reflekterer samfunnet vårt, og samfunnet reflekterer valgene.

Winston Churchill er tilskrevet sitatet at suksess er å gå fra nederlag til nederlag - med samme entusiasme. Men er det ikke sånn livet er? Hvis man følger hjertet, fornuften, impulsen, og velger sin egen vei, så kan det gå galt. Men nettopp i det ligger gleden, når det omsider går bra igjen. Det er en grunn til at matpakka og termosen etter en fjelltur hvor man strevde med å finne veien, alltid vil slå det å ta fjellheisen til en restaurant på toppen.

Jeg vil selvfølgelig ikke råde unge par til å kaste alle hemninger, for det er store valga å ta som binder en for livet. Men jeg tror at vi kan bli dristigere, alle.

Vi kan være litt mer som Fridtjof Nansen som ødela båten sin da han nådde Grønlands kyst for å tvinge seg til å klare kryssingen av innlandsisen til den andre siden. Eller som Henrik Johansen (uten sammenligning for øvrig) som har brukt 14 år av livet sitt på et flyplassprosjekt som mange ganger har vært døden nær.

Les også

Sagaen om flyplassen gjennom mange år - her er de viktigste sakene siden 2007 og frem til i dag

Vi trenger også de som vil satse i næringslivet. 9 av 10 grundere klarer seg ikke. Men hvis alle hadde latt seg skremme av statistikken, ville vi ikke hatt Heymat som en merkevare fra Mo i Rana som er i ferd med å bli internasjonalt anerkjent. Eller Tag Sensors AS som ikke lot seg stoppe når ingen norske investorer ville satse på dem, men fant samarbeidspartnere i USA. Samfunnet går ikke fremover, hvis ingen tør å satse.

Våre personlige valg, vår anerkjennelse av at å feile er en del av livet, definerer oss som lokalsamfunn og som nasjon. Staten kan aldri, og bør ikke, ta vekk all risiko for valgene vi tar. Men vi har best sjans til å lande på beina, uansett hva vi velger, nettopp i Norge. Og nettopp derfor bør våre felles ambisjoner og ønsker langt overgå det vi til enhver tid har oppnådd.

Men tilbake til befolkningsutviklingen i Nord-Norge. Det handler om personlige valg. Og det handler også om at staten støtter opp om vekst og muligheter. Rana og Vefsn kommune står til sammen for like høy fastlandseksport som et gjennomsnittlig fylke i Norge. Dette er helt avgjørende inntekter som sikrer velferden vår i fremtiden. Derfor er det ikke tilfeldig at Nordland er NTP-vinneren med hele 17% av midlene i den første seksårsperioden.

Flyplasser, E6, 5G-utbygging, havner og oppgradering av Nordlandsbanen, er investeringer i mer verdiskaping og eksportinntekter som hele nasjonen er avhengig av. Det gjør at ikke bare Freyr, men også andre bedrifter, ser muligheter her nord.

Ifølge en undersøkelse bestilt av Nordområdesenteret ved Nord universitet, er unge mennesker som vurderer å etablere seg nordpå opptatt av et bredt utvalg av jobber og gode studiemuligheter med mer stipend og lavere lån. Og man er avhengig av at både partneren og en selv finner noe inntektsbringende å gjøre.

Det er summen av politiske tiltak som gir den retningen vi ønsker; et nordnorsk investeringsfond, næringsvennlig politikk for å inspirere til det brede utvalget av jobber, desentralisert utdanning, en politikk for å skape mer, ikke skatte mer i distriktene. Alt dette bidrar til at vi kanskje kan stå litt sterkere i Norge og i lokalsamfunnene i møtet med de internasjonale megatrendene.

Derfor har regjeringen også gitt beskjed om at alle stillinger i departement, direktorater og underliggende etater som hittil har vært bundet til kontorlokaler i hovedstaden skal vurderes å gjøres steduavhengige. Det betyr både at man i langt større grad kan ta med seg jobben, men også søke på jobber og bli boende der man allerede er. Det vil bety en ny start og nye muligheter for distrikts-Norge.

Nå blåser også vinden i Norge beint i mot megatrendene, og vi får håpe det ikke bare er et blaff. NRK melder at antall fødsler er doblet i Lofoten, økt med 20% ved Nordlandssykehuset og 10% ved Helgelandssykehuset. Under korona har folk flyttet fra de store byene til mindre steder. Det er forventet en tilflytting på opp til 10 000 mennesker til Mo i Rana på sikt, og da blir det viktig at den veksten også skaper positive vekselvirkninger for mindre kommuner og andre regionsentre på Helgeland.

Korona-tåken er i ferd med å lette. Fremover skal vi sette fart på Norge igjen og gå inn i en ny tid. Samtidig har korona-periodens erfaringer formet oss. Flere synes å ha tenkt over de store valgene i livet, tilbrakt mer tid med familie, og sett at tiltakene fulgte vi opp for hverandre mer enn for oss selv. Innsatsen var ikke forgjeves, vi kom bedre ut av det som samfunn enn kanskje noe annet land.

Jeg håper at vi ved åpningen av samfunnet tør å ta sats. Prioritet nummer en må være å få folk tilbake i jobb. Og å få de som står utenfor jobblivet inn i meningsfullt arbeid hvor man føler seg verdsatt og nyttig. Dernest må vi kutte helsekøene og gjenopprette helsetjenester i verdensklasse hvor pasienten er i sentrum, ikke systemet. Og vi må tette kunnskapshullene i skolen etter halvannet år hvor det er varierende hva elevene har fått med seg.

Les også

Sier Rana blir sentral i klimasaken: – Det begynner her nå. Det skal dere ikke være i tvil om

Og kanskje er det nettopp Mo i Rana som kan gå i front. Det skjer nemlig mye, noen stikkord er: storflyplassen, dypvannskai, børsnotering av Freyr, Rana Gruber som har satt seg hårete klimamål, stadig innovasjon i industriparken, oppbygging av Campus Helgeland i regi av Nord universitet med 80 nyutdannede sykepleiere, Vitensenter, nye idrettsanlegg. Til sist er det opp til hver og en av oss om vi tør å fortsatt satse, heller enn å måle fallhøyden.

Jeg håper at hver enkelt, og lokalsamfunn som Mo i Rana, tør å satse og fortsetter å være uredde for å feile.

Kommentarer til denne saken