Helgetanker

Jeg liker ikke valgkamp. Jeg puster alltid like lettet ut når det er over. De er så støyete. Et utholdelige sirkus bestående av stadig nye rekorder i virkelighetsforenkling. Jo mer kompleks verden blir, jo bedre må den forklares. Det gjør sjeldent valgkamper.

Det hele kan fortone seg som et uverdig spill om makten, men sannheten er vel mer at det er et litt usjarmerende, men vakkert spill, for å tjene folket.

Og det skal vi være glade for.

For langt mindre sjarmerende er det å se til Russland, hvor Putin nok engang krones med en stor valgseier. Et reelt demokrati defineres gjerne ved at a) alle har mulighet til å bli valgt, og b) at alle myndige kan stemme. I Russland utgikk a) med god margin, og b) fungerte bare på papiret. Når vi nordlendinger gikk til valg, kunne vi velge mellom 19 forskjellige lister, hvor folk som ville stille til valg, gjorde det. Og vi alle over 18 år, kunne stemme.

Og resultatet det heter:

Bjørnar Skjæran, Mona Nilsen og Øystein Mathisen, Ap. Mona Fagerås, SV. Siv Mossleth og Willfred Nordlund, Sp. Geir Jørgensen, Rødt. Bård Ludvig Thorheim, H. Og Dagfinn Olsen, Frp.

Husk navnene. Dette er våre folk de neste fire årene. De er flinke og kunnskapsrike, og vil stå på for oss her nord. Det skal vi være glade for, selv om det også skulle bare mangle.

Nå pågår valgetterspillet. Det kurtiseres på toppnivå mellom Støre, Lysbakken og Vedum. De sonderer muligheten for om de sammen kan bygge dansegulvet, vi skal danse på de neste årene. Ifølge «Sveriges Gerhardsen», Tage Erlander, er nettopp det oppdraget: «Politikernes oppgave er å bygge dansegulv, slik at enkeltmenneskene kan danse sine liv.» Her vil jeg legge til bedriftene.

Men før de kan bygge, må de bli enig om byggetegningene. Det arbeidet er langt mer interessant enn valgkampsirkuset. For i forhandlingene er det ikke lenger rom for nye rekorder i virkelighetsforenkling. Her er det virkelige løsninger, på virkelige problemer for folk og bedrifter, som gjelder. Det er en krevende oppgave.

Norges forhandlingsmester, Jens Evensen, mannen som gjorde Norge større da han landet grensene til havs og sikret oss oljerikdommen, sa det slik:

«Forhandlinger er ikke som en boksekamp. Man kan ikke vinne over motparten på teknisk knock- out eller absolutt knock-out. Forhandlinger er å ta og gi. Det er evige bevegelse hvor begge parter kan komme til å måte justere sine forventninger. Man får litt og gir litt og tar litt tilbake. En god forhandler må ha fantasi.»

Og Støre har vist at han har fantasi. Han fulgte i Evensens fotspor, da han landet delelinjeavtalen som på mange måter gjorde Norge «komplett», hvor grensene i våre viktige havområder lengst nord mot Russland ble tegnet, i 2010. En bragd av de sjeldne.

Men forhandlinger om en regjeringsplattform krever nok enda mer fantasi. Og tålmodighet.

Regjeringers ettermæle tegnes ofte av krisene de løste – eller ikke løste. Skandaler og reformer også, men etter hvert som tiden går er det først og fremst minnene om krisene som består. Og mens koronakrisen mest sannsynlig ebber ut, er klimakrisen enda mer påtrengende enn den var da vi stengte landet og verden ned. Vi er snart 2 år inne i det avgjørende tiåret, men har marsjfart mot 2.7 graders oppvarming. Det er bakteppet for forhandlingene.

Dette valget satte for første gang likhetstegn mellom klima og jobbskaping. Det er et godt utgangspunkt. I møte med kriser, er vår motstandsdyktighet gjerne avgjort på forhånd. Og vi er godt rustet for å løse klimakrisen, men det meste av jobben ligger foran oss.

For vi har store grønne industrielle etableringer i gang, hvor Freyr er har blitt et bevis på at alle glansbildene om muligheter i nord, er mer enn glansbilder. Fangst av karbon ved Alcoa i Mosjøen for å lage nanofiber er i startgropa. Og vi har utallige andre eksempler på hvordan det grønne skiftet skyter fart i små- og store bedrifter over hele linja. Poenget er at dersom vi vil ha mer av dette, slik at vi har spennende grønne jobber som kan trygge velferden i fremtiden, må vi ha en politikk som forsterker utviklingen.

Den nye regjeringen vår kan ikke bare peke fart og retning, den må også handle. 1) Kompetanse, 2) areal, 3) infrastruktur og 4) kapital. Det er de viktigste aksjonspunktene for jobb- og verdiskaping. De må legge til rette for alle fire. 1) Tilgang til areal både på land og til havs. For både bolig, barnehage, reiseliv, kraft, havbruk og industri. 2) Infrastruktur som binder oss sammen både fysisk og digitalt, og som fører krafta frem og setter den i arbeid. 3) Et utdanningssystem som både fostrer verdens beste fagarbeidere og høyere utdannede fagfolk. 4) Og sist, men ikke minst, gode kapitalvirkemidler som gjør at Norge er landet som går av med seieren når vi konkurrere om å flagge hjem verdens grønne investeringer.

Med så mye som skal gjøre, er det fort gjort å bli ivrig i tjenesten. Politikkens rolle er avgjørende, men den må ikke gå over streken. Politikken må legge aktivt til rette, men la bedriftene skape løsningene. Henry Ford illustrerte det fint: «Hvis jeg hadde spurt folk hva de ville ha, så ville de ha svart «en raskere hest”.» Han fant opp bilen. Politikken kunne aldri forutse at fangst av karbon fra Alcoa kunne bli et nyttig industriprodukt for forsterking av betong til bygg og tekstiler i joggesko. Men politikerne kan bestemme utslippene fra Alcoa må ned, at CO2 bør komme til nytte, og de kan legge til rette for det. Kunsten er ikke å styre markedet, men å bruke markedet i styringen.

Dette må partiene ha med seg i bakhodet inn til bordet. Men så vet vi at i kampens forhandlingshete, så kan lange linjene fort forsvinne. Helheten mistes til fordel for vanskelige enkeltheter. Da kan det gå galt av sted. Det er her fantasien kommer inn, men også Evensens ord om forhandlingenes iboende irrasjonalitet, kan være greit å ha med:

«Av og til kunne det virke som rent ordkløveri, en slags ordmagi før man fant frem til et ord som kunne aksepteres. Vi mennesker er nå en gang ikke så rasjonelle som vi later som.»

Fremtiden har begynt.

Daniel Bjarmann-Simonsen

Regiondirektør i NHO Nordland