Ka vi sku gjort uten folkan? Lagt ned?

Havet! Ka sku vi gjort uten havet? Skulle vi bært båtan? I havet kan vi vaske sjela vår i havets dype klarhet. Uten havet har vi ikkje nokka fesk, reka og blåskjell. Vi kunne gådd tørrskodd heilt tel Lofoten. Ja, det er mange artige poeng fra sketsjen til Trond Viggo Torgersen fra NRK. Men den har også et preg av alvor. Spesielt når jeg reflekterer over den, rett før jeg skal sette meg i bilen, kjøre over Saltfjellet og delta på den store næringslivsfesten, Gallaria i Mo i Rana. Festen der nærings- og samfunnslivet i Ranaregionen møtes. Folk møter folk. I love it!

Refleksjonen min handler om folk. For ka sku vi gjort uten folkan? Det er spørsmålet jeg grubler på inn i helga. Da måtte vi bare ha lagt ned? Vår avhengighet av havet, det holder liv i kystsamfunnene i Nord-Norge, skaper milliardverdier, og lar mennesker bo og leve på de ytterste ø, så vel som langs kysten. Det skal vi ikke ta for gitt. Fiskeriene og sjømatnæringene har vært vår primus motor i generasjoner på generasjoner, og har holdt liv i en spredt befolkning i Nord-Norge. I et geopolitisk perspektiv har det vært avgjørende. Gud tenke meg tel, hva konsekvensene hadde vært med Finnmark om det ikke bodde folk i Vest-Finnmark?

Krigen i Ukraina har altså minnet oss på viktigheten av at det bor folk her oppe i det forblåste og kalde nord. Og det har likeledes gjort oss årvåkne på hvor alvorlig det er at folkene flytter her i fra. Enten vi går i torva av naturlige årsaker, eller vi snakker om «brain drain» sørover. Til sydligere strøk! Før var det det vi oppfordret ungdommen til. Fløtt, lær & kom heim. Problemet er bare at «vi fløtt jo ikje heim igjæn». De fleste av oss! Førr ka ska vi gjør uten folkan?

Ser vi inn i glasskula om 30 år, så vil det ikke være så trivelig på Gallaria om befolkningsnedgangen i Nord-Norge fortsetter. Det blir rett og slett færre av oss. Nå håper selvsagt jeg at sentrum av Norge, Mo i Rana, ikke skal lide denne skjebnen, at vi avfolkes og torvlegges i samme tempo som store deler av Nord-Norge i dag. Tvert imot, så vil byen og regionen gå inn sin største vekstperiode siden oppbyggingen av AS Norsk Jernverk på førtitallet. Kanskje med større vekstpotensial enn i etterkrigstiden. De store industrietableringers tid og æra er nå. Vi har gudegitte komparative fortrinn i Nord-Norge for denne veksten. Det er som med havet. Naturresursene! De ligger her. Men skal vi lykkes må vi ha folk.

Men disse folkene. Bor de her? Eller må vi rekruttere de utenfra? På Nord I Sør, en av Nord-Norges største møteplasser i Oslo for næringslivet i Nord-Norge, ble det spøkt med fra scenen om været vårt i Nord-Norge. «Problemet i Nord-Norge er ikke vinteren. Det er sommeren». Godt sagt, tenkte jeg, i det jeg frøs på meg god gammeldags neggelbitt i snøkovet i toget på 17. mai. Men assosierer du ligningen til verdiskaping, så er det ikke mangelen på ledige jobber som er vår utfordring i Nord-Norge. Det er mangelen på folkene som skal ha disse jobbene.

For enhver plass i nord med respekt for seg selv og naturresursene ønsker og jobber for store etableringer innen industri, energi, havbruk og mineral. Til felles for dem alle er det skal skape nye, potensielt tusenvis av arbeidsplasser. Men hvor skal alle disse folkene komme fra? Oss her nord? Det er jo snart ingen igjen. Jeg elsker disse mulighetene som vi skaper i Nord-Norge. Det er et luksusproblem, å mangle folk. Vi kunne jo manglet arbeidsplassene også. Det hadde vært tøft, det. Da hadde det jo bare vært å begynne å spa i torva.

Vi er mulighetenes landsdel. Vi må samarbeide mer. Det hjelper ikke lenger «bare» å skape attraktive arbeidsplasser i Nord-Norge. Vi har allerede mange av dem. Vi må skape attraktive lokalsamfunn, med trygge og gode oppvekstmiljø. Med gode og attraktive kultur- og idrettstilbud. Med boligmarkeder som har det folk ønsker seg og har råd til. Som gjør det attraktivt for barnefamilier og flytte til, ikke fra. Vi må gå fra «bolyst» til «blilyst».

Det hjelper ikke bare å selge fjelltoppene, havet & fjordene. Vi har en gudegitt natur i nord. Men de som skal flytte hit er like opptatt av en trygg barnehage- og skoleplass, som de er av naturen. Rekrutteringsutfordringen er vår største utfordring! Den må vi løse, og den løser vi best i lag. Vi må snakke landsdelen opp, ikke ned. I fremtiden vil Ranaregionen gå fra delvis regional til internasjonal. De nye arbeidstakerne vil trolig hete mer av Chen, Lee og Zhang, enn Johansen og Hansen. Det er bra! Vi trenger all arbeidskraft vi kan få. Vi trenger flere folk. Og vi må møtes mer. Gallaria er en av det beste og suksessfulle møteplassene. Der vi setter pris på de som skaper og utvikler. Når folk møtes, skjer magiske ting.

Som Erna Solberg, tidligere statsminister sa i sin nyttårstale i 2019. «Fød flere barn. Jeg tror ikke jeg trenger å forklare hvordan dette gjøres. Jeg skal heller ikke komme med noen pålegg». Sånt blir det flere folk av, tror jeg! Men mest av alt må vi samarbeide mer, og snakke landsdelen vår opp. Vi må slutte å sette byene, regionene og landsdelen opp mot hverandre. Vi må rekruttere og internasjonalisere. Vi må utdanne og informere. Slikt blir det mer folk av. Men mest av alt må vi rett og slett slutte «å sutre» og misunne hverandre. For ka ska vi gjør uten folk? Da må vi bare legge ned! God helg!

Elnar Holmen

Adm. dir., Bodøregionens Utviklingsselskap - BRUS