Det føres ikke statistikk over skolefravær i den norske grunnskolen, så omfanget er ukjent, men over hele landet meldes det om økende, omfattende fravær. Lærere, skoler og skolemyndigheter snakker om barn og ungdommer som ikke er til stede på skolen og i undervisningen, og som faller helt utenfor over lengre perioder. Også i Mo i Rana er skolefraværet en utfordring både for skolen og lokalsamfunnet, noe som blir gjenstand for debatt under Lytring på Park 22 onsdag 7. desember.

En nasjonal kartlegging i 2018 av fraværet på tiende trinn, viste at 14 prosent av elevene hadde mer enn 15 dagers fravær i løpet av ett år. Dette er høyere fravær enn i videregående opplæring før fraværsregelen ble innført. Men denne undersøkelsen er en av få. Vi mangler i stor grad forskning på fenomenet skolefravær i grunnskolen, særlig i norsk kontekst.

Likevel kan vi konstatere at omfattende skolefravær i grunnskolen utgjør en trussel mot opplæringslovens forskrift om at alle barn og unge har rett og plikt til grunnskoleopplæring i et inkluderende miljø.

Utdanningsdirektoratet har fått i oppgave å utrede og foreslå tiltak for bedre nasjonal statistikk for fravær i både grunnskolen og videregående opplæring. Det er positivt at det nå rettes større oppmerksomhet mot problemet. Vi mener imidlertid at det er viktig å betrakte fenomenet som et samfunnsproblem, og ikke bare et skoleproblem, eller et problem for den enkelte familien som sliter med et barn som ikke makter å gå på skolen.

Norsk forskning på skolefravær har ofte satt søkelys på diagnose og individuelle årsaker, eller «feil», hos eleven. Under ligger en forståelse av at diagnosen, enten det skyldes angst, ADHD eller noe annet, er årsaken til fraværet. Dette er i tråd med forskning som peker på at flere barn og unge med omfattende fravær har en psykisk diagnose eller sliter med psykisk helse. Men når norske barnepsykiatere rapporterer om at skolerelaterte faktorer i økende grad er årsaken til en henvisning til psykiatrien, må vi også spørre oss: Kan det være at selve skolesystemet bidrar til psykisk uhelse?

Fravær forstås best som et komplekst samspill mellom faktorer hos eleven, i hjemmet, på skolen og i samfunnet. I stedet for å fokusere entydig på de individuelle årsakene, må vi også tørre å stille spørsmål som utfordrer oss som samfunn. Hva er det ved skolen som institusjon som gjør at flere og flere tilsynelatende faller utenfor? Hvilke tendenser i vår samtid gjør at noen barn og unge så å si melder seg ut? Disse spørsmålene har ikke entydige svar, men skal vi avsløre at fenomenet skolefravær er noe mer enn et individuelt problem, må vi tørre å stille dem. Et nytt prosjekt i regi av Rana ungdomsskole, tar disse spørsmålene på største alvor. Mer om det straks, men la oss først se på de økonomiske kostnadene ved skolefravær.

Fra forskning på videregående opplæring vet vi at høyt fravær er en tydelig risikofaktor for frafall. Elever med høyt fravær i videregående rapporterer ofte at de hadde høyt fravær allerede i grunnskolen. I 2009 ble samfunnskostnadene ved ikke fullført videregående opplæring, beregnet til 900.000 kroner i året per elev. I tillegg kommer følgeproblemer som dårlig helse, forringet livskvalitet og redusert deltakelse i sosiale fellesskap og demokrati – faktorer som det er vanskelig å måle i kroner og øre. De betydelige samfunnsmessige kostnadene er nok en tungtveiende grunn til å forstå og håndtere skolefravær som et samfunnsproblem.

Som i resten av landet er også skolefraværet i Mo i Rana en utfordring både for skolen og lokalsamfunnet. Rana ungdomsskole er en av landets største, med mer enn 800 elever. Selv om skolen har arbeidet systematisk med skolefravær siden den ble opprettet i 2018, er det også her en betydelig andel elever som ikke deltar i undervisningen. Rana ungdomsskole erkjenner at fravær er et problem for skolen, men også for den enkelte elev og for Rana-samfunnet. For et år siden tok derfor skolen initiativ til prosjektet «RAUS», som står for «Reduksjon av utfordrende skolefravær».

I RAUS skal skolen utvikle et kartleggingsverktøy og bedre tiltak for å få flere Rana-ungdommer til å gjennomføre ungdomsskolen uten omfattende fravær. Prosjektet utføres i samarbeid med en rekke lokale aktører som PPT, NAV, BUP og skolehelsetjenesten, og dessuten Nordlandsforskning og Nord universitet.

Fordi omfattende skolefravær er et komplekst problem som kan handle om ulike faktorer hos eleven, i hjemmet, på skolen og i samfunnet, er det også et problem som ikke bør overlates hverken til den enkelte familien som sliter med å få barnet ut av døren, eller til den enkelte læreren som sliter med å få eleven inn i klasserommet. Derfor er det det veldig positivt at RAUS-prosjektet involverer alle relevante aktører i Rana-samfunnet. Det er vårt håp at prosjektet vil komme lokalsamfunnet til nytte, samtidig som det vil bidra til mer kunnskap om fenomenet skolefravær i det norske samfunnet.