Uten ungdommer med svart belte i å handle på dette varehuset, ville verken jeg eller min bedre halvdel kommet helskinnet gjennom

varer utlevers på Ikea

varer utlevers på Ikea Foto:

Artikkelen er over 2 år gammel

Journalist Toril S. Alfsvåg har vært på en handletur det heldigvis ikke er så mange av i løpet av livet.

DEL

Ke de gårÅ handle på Ikea. Det er en øvelse som krever kondisjon.

For å si det sånn; å starte handleturen etter å ha kjørt 50 mil fra nord til sør, kranglet med gps'en for å finne fram til rett adresse for å oppdage at teknikken ikke hadde fanget opp at bygatene den ville vi skulle forsere hadde fått nytt kjøremønster slik at den tok oss på «ulovlige» veier, å losse en fullastet varebil og en stasjonsvogn og få innholdet opp til annen etasje, er ikke optimalt oppladning.

Men der sto vi, svett og, ja jeg skal spare dere for detaljene, men kan legge til at vi ikke hadde spist siden en is på Namsskogan i 11-tida. Nå var klokka nærmere 18, og vi hadde en plan om å fylle en varebil og en stasjonsvogn – igjen.

Akkurat; det er snart studiestart og der, foran trappa til Ikea, sto ikke bare kjernefamilien vår på fem for å hjelpe to av dem å installere seg i bartebyen. Broren min og sønnen hans på snart ti år hadde kjørt omtrent like langt fra sør mot nord for å hjelpe til, og for å hilse på.

Øyne som gikk i kryss og et topplokk som kokte visket ut minnet jeg måtte hatt om pinkoder

Jeg sto klar til å forsere trappene da studenten med lengst fartstid tok et fast grep om skuldra til mora. – Mat først, sa han. Meldinga var like klar som grepet var fast. Jeg fnøs av tanken på en wiener for en femmer, men måtte gi meg for niåringen som med et bredt glis konkluderte «it's wienertime». Mitt klare råd basert på erfaring er; ikke legg ut på denne type ekskursjon på tom mage. Det kan ende i skilsmisse og det som verre er.

Uten ungdommer med svart belte i å handle på dette varehuset, ville verken jeg eller min bedre halvdel kommet helskinnet gjennom. Sistnevnte hadde for øvrig lovet dyrt og hellig at han aldri skulle sette sine bein på stedet han nå tråkket til det daglige målet om 10.000 skritt var oppfylt for nesten hele uka.

Niåringen oppviste en energi som tappet faren hans for kreftene han eventuelt hadde hatt til overs. På den tida guttungen klarte å prøveligge alle sengene, opp til flere ganger, danderte de utstilte fruktkorgene til det ugjenkjennelige, trykket på alle knapper, skrudde på det som lot seg skru, prøvde sofaer, stoler og oppsummerte sine inntrykk fra utstillingene og faren undret seg over hvordan sønnen hadde klart å snike seg under en eller annen diagnose, viste også «The family five» handlekraft.

Det gikk fint på papiret. Det var før vi kom til kjempereolene der det noterte skulle hentes fram. Det var ikke lite, for å si det sånn, og nå var det kredittkortets tur til å gå seg varm.

Øyne som gikk i kryss og et topplokk som kokte visket ut minnet jeg måtte hatt om pinkoder. Et forsøk, to forsøk. Nytt kort, varm innehaver, feil igjen, siste sjanse. Nytt kort, køen vokser, alle øyne er rettet mot trebarnsmora som like før panikken er total – undrenes tid er ikke forbi – kom en kode i hu.

Jeg kom ikke til kort, men det var nære på!

Toril S. Alfsvåg

Nyhetsleder i Rana Blad

Artikkeltags