Mens jeg hadde lest alt jeg kom over om graviditet og barn, hadde han lest seg opp på ett eneste tema; nødfødsel

Foto:

Artikkelen er over 2 år gammel

Journalist Toril S. Alfsvåg skriver i dagens Ke de går? om å ikke være i vater på 26 år.

DEL

KE DE GÅR?I dag er det 26 år siden livet ble snudd på hodet, og aldri kom tilbake i vater – heldigvis! Ikke visste jeg at 14. oktober ifølge primstaven er årets første vinterdag, men det lærte jeg da. Snøen lå plutselig på bakken. Det var fire mil til sykehuset. Vannet hadde gått og mannen gikk, fram og tilbake på stuegulvet. Mens jeg hadde lest alt jeg kom over om graviditet og barn, hadde han lest seg opp på ett eneste tema; nødfødsel.

Så ringte telefonen (ja da, få hadde annet enn fasttelefon på den tida). Det var svigermor som var selvstendig næringsdrivende og ny på data (hallo, for 26 år siden var data nytt for nesten alle). Hun måtte ha hjelp fra sønnen, det handlet om regnskap og tidsfrister, viktige saker som hastet.

Han hadde meg på den ene sida, med en mage så overmoden at den hadde sprengt alle skjema. Jeg sto klar med håndklærne jeg skulle sitte på i bilen. På den andre sida holdt han telefonrøret med mora i andre enden med all verdens tid og spørsmål som krevde svar. Han gjorde som han måtte, gjenvant fatninga og det surrealistiske i situasjonen fikk smilet fram.

Innen dagen var omme var to blitt til tre og den nybakte pappaen hadde klart å fornærme jordmora i samme sekund som fødselen var over. Da han på mitt spørsmål «er alt i orden», svarte «han er stygg som sin far», visste jeg at alt var perfekt, men jordmora snurpet munnen og snudde ryggen til.

– Den tida ungene var hos oss, var som en pust i sivet, kommenterte ei voksen dame som hadde rukket å bli både bestemor og oldemor. Jeg følte ikke et sted at hun hadde rett der jeg kikket ned på våre tre som ikke akkurat lekte en stille lek. Det var sjelden rolig hos oss. For å gjenta, livet kom aldri i vater, men ble heller som en berg og dalbane – forrykende, kaotisk, fartsfullt, rotete, spennende og noen ganger helt vanvittig, men aldri perfekt. Og nå innser jeg jo at tida vi hadde ungene hos oss, var som vår eldre venn kommenterte, som en pust i sivet.

Men det går ikke over. Ungene flytter gjerne ut, men de kommer også ofte tilbake. I fjor var vi seks i huset siden vi for sikkerhetsskyld inkluderte en utvekslingsstudent i familien samtidig som den førstefødte vendte hjem som økonomisk flyktning for å pynte på studentøkonomien.

Dette året er vi halvert. Tre til bords ingen hindring, vi har mat til mange. Hvor ofte tenkte jeg ikke mens ungene var små, at det hadde vært fint om tingene hadde holdt seg i ro på plassene sine. Og hva gjør vi nå; jo vi pusser opp så støv og rot er konstant og ingenting på plass.

Allting er en overgang, sa reven da han ble flådd. Det har ikke vi tenkt å bli, flådd altså. Gjenvunnen frihet har vi fått smaken på. Unger med vinger til å fly og – forhåpentlig – røtter til å finne hjem, er å foretrekke. Og årets første vinterdag vil for alltid være min dag.

– å herregud for en herlig dag!

Toril S. Alfsvåg

Nyhetsleder i Rana Blad

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags