Ett lite feilgrep eller en liten uforutsett hendelse, og sjansene for å dø er tilnærmelsesvis hundre prosent

Illustrasjonsfoto: Wikimedia Commons

Illustrasjonsfoto: Wikimedia Commons

Artikkelen er over 4 år gammel

Journalist Hugo Charles Hansen skriver i dagens Ke de går? om å gå i dybden.

DEL

KE DE GÅR? Med dagens widescreen-TV-er og ikke-lineære programflater og strømmetjenester i alle retninger, må jeg bare innrømme at det er år og dag siden jeg sist var på kino. FØR jeg her om kvelden endelig fant veien inn i kinomørket igjen. Og derfra videre inn i mørket i Pluragrotta.

«Diving into the unknown» er navnet på den dokumentariske filmen om dykkeulykken i Plurdalen for et par år siden, da to finske grottedykkere mistet livet. Filmen handler likevel mest om den hemmelige operasjonen da de gjenlevende kompisene hentet opp sine døde venner fra det vannfylte og mørke dypet. Men den handler også om hva som rører seg i dypet av sinnet til rasen mennesker som driver med denne helt spesielle hobbyen.

Folk sier ofte at yrket de har ikke er en jobb, men en livsstil eller at fritidsaktiviteten er så altoppslukende at den er en livsstil.

Få er det mer sannhet for enn for grottedykkerne. Men det er også en livsstil der døden alltid må tas med som en del av regnestykket.

Ett lite feilgrep eller en liten uforutsett hendelse, og sjansene for å dø er tilnærmelsesvis hundre prosent.

Mange utenfor miljøet tenker nok at disse er dumdristige gærninger, som egentlig bare kan ha det så godt og takke seg selv om det går galt

Flere kilometer inn, på 110 meters dyp, er de naturgitte forutsetningene for overlevelse null dersom noe skulle gå galt. Dette vet grottedykkerne selvsagt utmerket godt. Likevel velger de gang på gang å oppsøke dette grenselandet.

De gjør det til tross for livsfarene, til tross for at de kanskje har familie og barn hjemme, til tross for konsekvensene eventuelle ulykker kan få for redningsmannskaper og samfunnet for øvrig.

Mange utenfor miljøet tenker nok at disse er dumdristige gærninger, som egentlig bare kan ha det så godt og takke seg selv om det går galt.

Akkurat dette tror jeg fører til et unikt samhold mellom disse dykkerkameratene. De ser døden i hvitøyet sammen, og de forstår hvordan de andre har det.

Det er nok dette som gjorde at de som var med på dødsdykket og de andre i gruppa kjente på det moralske ansvaret for å hente de to døde vennene opp og hjem.

Jeg forsvarer ikke lovbrudd, men har dyp respekt for det moralske aspektet av deres handlinger.

Filmen «Diving into the unknown» fortalte en sterk historie på en flott måte. Den blir aldri spekulativ, den forsøker aldri å overdramatisere, de involverte har ingen ønsker om å framstå som heroiske eller tøffe. Vi får se hva dette livet gjør med dem, hva de tenker og at det for noen blir for tøft. De er grottedykkere, men de er også mennesker.

Får du muligheten, gå og se «Diving into the unknown»!

Hugo Charles Hansen

Journalist og vaktsjef

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken