Jeg vet nå hva som er verdt å føre i seg og hva jeg lett klarer meg uten

Foto:

Journalist Karina Solheim skriver i dagens Ke de går? at det ikke er hun som er sær.

DEL

KE DE GÅR?Helt fra tidlig barnsbein av har jeg fått kommentarer rundt kostholdet mitt. Hva jeg spiser, mengden jeg spiser og ikke minst alt jeg velger og ikke spise.

– Du er så kryl, pleide bestefaren min alltid å si til meg. Hva det betyr har jeg aldri helt skjønt, men jeg har en sterk fornemmelse av at det er synonymet til enten sær, vanskelig eller vrang.

Greit nok. Som barn hadde jeg ikke et så veldig variert kosthold. Jeg holdt meg unna det meste av kjøtt, ting som luktet litt rart eller hadde en rar konsistens.

Naturlig instinkt vil jeg gå så lang som å kalle det. Man må selvfølgelig smake seg fram de første leveårene, og på den måten finne ut hva som er trygt å spise og hva som ikke er det. Det er den enste fornuftige framgangsmåten, mener jeg.

Derfor ble jeg nokså glad da jeg fant forskning fra Cancer Research UK, som støtter meg i mine antakelser. De har oppdaget at barn flest unngår de samme matsortene, og mener derfor at det hele må bunne i instinkter. Nå var kanskje jeg ekstra instinktiv, men det velger jeg å se på som utelukkende positivt. Vi snakker her tross alt om survival of the fittest.

BBC melder også at kresenheten antakeligvis er utviklet for å beskytte barn mot forgiftninger, og evolusjonsmessig finpussing har gjort ungene skeptiske til de potensielt farligste matvarene: grønne grønnsaker, frukt og kjøtt. Mange planter inneholder nemlig farlige giftstoffer som kan skade de unge kroppene, og kjøtt blir lett fordervet og kan gi alvorlig matforgiftning.

Nå som jeg er i min beste alder har jeg smakt meg gjennom det meste og gjort meg gode og dårlige erfaringer opp gjennom livet. Jeg vet nå hva som er verdt å føre i seg og hva jeg lett klarer meg uten. Kort oppsummert kan jeg si at jeg foretrekker sunn, delikat mat, med mye smak.

Jeg er til og med i en matklubb hvor vi disker opp et uendelig bredt utvalg gourmetmat. Akkurat det tror jeg ikke foreldrene mine kunne forutsett for 30 år siden.

Jeg var vel midt i tjueårene da jeg forsto at jeg ikke var sær i matveien, bare selektiv. I høytiden som var, skulle jeg få nok en åpenbaring. For denne påsken var selvsagt intet unntak når det gjaldt kommentarer rundt min gode, selektive smak. – Du e no litt sær i matveien, ble det sagt.

Det var da det plutselig gikk opp et lys for meg. Etter 36 år som mat-selektiv, innså jeg hvordan alt egentlig henger sammen. Det er ikke jeg som er sær. Det er de som ukritisk pakker i seg alt av spiselige og etter min mening uspiselige ting. De som liker absolutt alt mellom himmel og jord. De som mangler alt av gamle selektive instinkter. Det er de som er sære, og ikke jeg.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags