Om vi ble straffet for å jobbe på søndag, skal være usagt, men vi hadde selvfølgelig ikke alt vi trengte

Artikkelen er over 4 år gammel

Nyhetsleder Toril Synnøve Alfsvåg skriver om å ta et tak, når det gjelder, i dagens Ke de går?.

DEL

MeningerPlastisk kirurgi er en ting, men å gi ansiktsløft til et tak er et arbeidsstykke det også. Det handler om å fylle i og på de rette stedene, stramme og skjære så det blir rent, pent og uten synlige sømmer.

Med to arbeidsdyktige kara i hus og en håndlanger (les meg), satte vi i gang. Hvem kunne vite at sommeren skulle komme akkurat disse dagene? Det hadde gått vinter og vår, opp til flere ganger, der vi hadde nøyd oss med å snakke om ting som burde gjøres. Men nå stekte sola, tropenatta var i anmarsj og vi var kledd for å rive tak og fjerne steinull. Altså dekket til fra topp til tå. Likevel klødde det. Som besatt.

Hele taket måtte ned. Det finnes nemlig ikke takplater av samme type lenger. Far og sønn satte i gang. Mor sto på sidelinja slik en skikkelig arbeidsleder skal, kommenterte og irriterte. Det nederste laget med steinull var ikke gagn i fant de ut, isolasjonen måtte byttes. Jeg forsto hvorfor vi hadde utsatt jobben så lenge. Dette handlet tross alt om ytre skjønnhet, ingen indre skade. Men nå sto vi der, og det var ingen vei tilbake.

Så jeg gikk ut og lukket døra.

Vi hadde ikke forberedt oss på at arbeidet skulle bli fullt så omfattende. Inne i stua står nå ei seng, nattbord, kommode, gardiner og ganske mye annet som hører et soverom til, lagret. Det ser rett og slett ikke ut. I gangen mellom soverommene er gulvet dekket av verktøy som er kjekt å ha, men ikke når du må ut å trø et nødvendig ærend om natta.

Utenfor graver vi ei ganske lang og 30 centimeter dyp grøft, for å sikre ungdommen og oss raskere internett. Plenen er endevendt, med jord der det før var gress. Det var fristende å late som om jeg ikke hadde noe med dette å gjøre.

I stedet grep jeg hakka og slo meg løs, så ungdommen med spade og pådyttet arbeidslyst fikk en litt lettere gravejobb. Dette fikk meg til å tenke på naboen vår i byggefeltet der jeg vokste opp. Han var dypt religiøs og hadde en basstemme som bar langt. En ettermiddag han jobbet i hagen på hviledagen, rettet han plutselig ryggen og ropte så høyt og tydelig «tilgi meg Herre for jeg har syndet!», at lillebroren min som sto på en knaus noen meter ovenfor, hoppet ned i forskrekkelse over det han trodde var en stemme fra oven. Broren min pilte til gjengjelde hjem i en fart som skremte «synderen».

Om vi ble straffet for å jobbe på søndag, skal være usagt, men vi hadde selvfølgelig ikke alt vi trengte. Gutta måtte på jernvaren på mandag og tok for seg. Vel hjemme, ville ikke de nye stiftene passe til den nye stiftemaskinen. Det nyttet verken med tvang eller press. Det var da arbeidslederen leste på pakken. Belønninga var at jeg ble sendt for å kjøpe riktige stifter, og rakk det på håret før stengetid. Overtaket glapp da jeg gikk fra stiftene på disken.

Heldigvis var ekspeditøren lett på foten, og jeg slapp å komme hjem med uttrykk som et takras.

Toril S. Alfsvåg

Nyhetsleder i Rana Blad

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags