KE DE GÅR? Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det er nå flere kilo sjokolade siden jeg sluttet å snuse, og jeg har siden blitt smelt på tjukka av både Candy King, Nidar og Freia.
En ting er hvert fall sikkert, søtsuget er mye verre å håndtere enn nikotinsuget.
en ny avhengighet har bokstavelig talt satt seg i kroppen.
Overlege Berit Nordstrand som daglig behandler rusavhengige ved St. Olavs hospital sier du kan bli like avhengig av sukker som av narkotika.
«Du vil få sug etter sukker på samme måte som du får sug etter nikotin eller heroin», sier hun videre.
Betyr det at jeg nå blir nødt til å legge meg inn på Sigma Nord i Fjelldal for å bli rein? Hei, jeg heter Karina og jeg er sukkerholiker.
For å si det sånn, det var ikke helt det jeg hadde sett for meg da jeg snakket om å feriere i Nord-Norge til sommeren.
Jeg har altså gått fra en onde til en annen. Begge er de kreftfremkallende, gir dårlige tenner, og den ene blir du i tillegg feit av.
Butikkene burde gjemt bort godteriet eller innføre tidsbegrenset salg, slik de gjør med visse andre ting som er skadelige og vanedannende. Da slipper kanskje slike som meg å ete seg ihjel på godterier. Det var som butikkmannen sa da han ga meg sjokoladen: «Den første er gratis».
Som en litt kjedelig bivirkning av å slutte med snus har jeg blitt ekstremt vimsete.
Slik som her om dagen da jeg skulle handle sjokolade på Bunnpris. Jeg hadde akkurat spist lunsj og kjente som vanlig søtsuget melde seg. Med ett mål i sikte gikk jeg derfor med rask gange fra Rana Blad-bygget og over veien til Bunnpris. Da jeg kom inn i butikken tok jeg meg en handlekurv og satte målrettet kurs mot sjokoladehylla. Der fant jeg meg en stor plate Stratos og en liten Center. Jeg betalte og gikk.
Da jeg kom utenfor Rana Blad-bygget og skulle til å gå opp trappa og inn døra, oppdaget jeg til min store forskrekkelse at jeg fortsatt gikk og bar på handlekurven. Riktignok var den tom, og innholdet var betalt og lagt i en pose som jeg bar i den andre hånda. Så der gikk jeg da, med en Bunnprispose i den ene hånda og plastkurven over den andre.
Den følelsen i det du oppdager hva du har gjort er ikke noe særlig. Hadde noen sett meg?
Det skal sies at jeg fikk lurt kurven tilbake til sin rette eier en gang etter arbeidstid.
Dagen etter handlet jeg sjokoladen min på Coop Extra på Gruben og sto ved kassa og skulle betale. Lite skjønte jeg da maskinen peip når jeg skulle taste inn koden. Hva var dette for noe tull, tenkte jeg. Hadde jeg ikke dekning på kontoen? Alle de vanlige tankene som surrer i hodet når du vet du har dradd litt ekstra på.
«Du må nesten sette inn kortet ditt først» hører jeg kassamannen si til meg.
Jaja, sånn går no dagan.