I stedet for å være en moderne Reodor Felgen, hadde jeg sabotert mine egne bremser, i en aksjon selv Blodstrupmoen ville nikket anerkjennende til

Foto:

Artikkelen er over 2 år gammel

Journalist Vegard Anders Skorpen skriver om sitt fånyttes forsøk på å leke sykkelmekaniker.

DEL

KE DE GÅR?Det kommer en tid i enhver manns liv, i hvert fall i mitt, der han må erkjenne at han ikke er så hendig som han tror. Jeg har aldri satt mine bein i en sirkelsag, men kan på gode dager gjøre rede for en gjærkasse. Under panseret på bilen min veit jeg at det er en del forskjellig, men lar det være til utdanna folk å skru på det. Tidvis føler jeg meg som Rolv Wesenlund som leiter etter de doble fustasjeopphengsforkoblingene. Ja, de doble, ikke enkle.

Jeg har sett nok timer Tour de France på TV til å vite at moderne sykkelmekanikere ikke er helt som Reodor Felgen, der de henger ut av vinduet på servicebilene og justerer gir og wire i fart. Felgen hadde så vidt meg bekjent ikke behov for å henge ut av bilvinduet for å gjøre justeringer på Solans farkost.

Han hadde helt sikkert også kommet på en løsning som ikke trengte justering underveis, eventuelt som er selvjusterende. Der er je’ån Felgen nokså like, vi liker smarte løsninger. Forskjellen er at han får det til.

Der Reodor Felgen stikker neven ned i frontlomma på snikkerbuksa og henter opp det han trenger, går jeg meg vill mellom reolene på skrotnissebutikkene. Nylig tok jeg en overhaling på sykkelen min, helt på egen hånd. Væpnet med skrutrekker, knipetang, oljete fille og unbrakonøkler i nesten passende størrelse gjøv jeg løs på vidunderet.

Jeg trakk litt i en wire, skrudde på et par små skruer på det jeg antar hører til giret og var strålende fornøyd med egen innsats. Som avslutning på min lille bragd syklet jeg bort og tilbake på flatmark for å sjekke, og jo da, girene var tydelig mer presise.

Noen ganger tenker jeg på han bessfar og hans grove arbeidshender. De gikk i motsetning til fargeblindheta ikke i arv. Puselanker tror jeg er det mest treffende å beskrive kontoristfingrene mine som. Ikke er de ru, ikke er de brukende til stort praktisk selv om jeg innbiller både meg selv og andre det.

Bessfar og Felgen hadde sikkert hatt mye å prate om over en kaffekjeft helt ut på skåla med sukkerbitboksen i trygg nærhet. Selv har jeg beholdt et Solan og Ludvig-sengesett fra gutterommet, og nærmere å være en Reodor Felgen kommer jeg ikke.

Med relativt finjusterte gir trødde jeg den blodrøde DBS-raceren til jobb dagen etter min lille verktøybragd. Som en slags light-variant av Edvald Boasson Hagen kjente jeg på godfølelsen av gir som ikke slarker og et kjede som ikke høres ut som ei surstemt sekkepipe.

Den gode følelsen varte til halvveis ned i første bakke. Da forsto jeg at i stedet for å være en moderne Reodor Felgen, hadde jeg sabotert mine egne bremser, i en aksjon selv Blodstrupmoen ville nikket anerkjennende til. Fra nå av knyter jeg strikkaskjerfet litt strammere rundt halsen og betaler gladelig for at en sykkelreparatør i både navnet og gavnet tar seg av mekkinga. D’æ fali det.

Vegard Anders Skorpen

Journalist i Rana Blad

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags