Det er herlig å kunne uttrykke det jeg ønsker gjennom klær og kroppskunst her i Norge, og det er noe jeg virkelig ikke tar for gitt lenger

Artikkelen er over 2 år gammel

Journalist Isabell Haugjord skriver om holdningene til kroppskunst i dagens Ke de går?.

DEL

Skråblikk«You have to cover up, no tattoo here». Stemmen til den strenge bassengvakten rev meg ut av slumringa mi ved bassengkanten, og jeg så forvirret opp på den japanske kvinnen. Hun gjentok det hun nettopp hadde sagt, bare saktere og gestikulerte voldsomt med hendene mot høyrearmen min.

Mener hun det? tenkte jeg, og så bort på min reisekamerat. Det var så fjernt for meg å måtte dekke til tatoveringene mine at det tok lang tid før jeg tok imot det lille håndkleet kvinnen hadde tatt med som jeg skulle dekke armen min med.

Dette var jo tross alt hotellet rett ved Narita Airport, stort sett alle var vi turister på hotellet. Jeg fikk det ikke til å gå opp.

Før vi reiste til Japan for å studere hadde vi lest litt om tatoveringskulturen, og at tatoveringer var sterkt forbundet med Yakuza, den Japanske mafiaen som driver organisert kriminalitet både i og utenfor Japan.

Men at det var så strengt som det var, hadde ingen av oss tatt høyde for før vi reiste. Det var ubehagelig å noen ganger føle seg så stigmatisert, bare på grunn av, det jeg kategoriserer som, kunst på armen min. Jeg har aldri skammet meg over tatoveringene mine og bærer ingen anger, og det gjorde jeg heller ikke i Japan. Men at jeg noen ganger bare skulle ønske at jeg ikke hadde noen mens jeg var der, kan jeg ikke lyge om.

Det var ikke det å gå glipp av spaopplevelsen som stakk, det var følelsen av å bli nektet noe bare på grunn av hvordan jeg ser ut, og valgene jeg har gjort med tanke på min kropp

Det verste var da jeg og de andre skulle dra til en av Japan sine mange kjente «onsens», varme kilder. Det er sjelden en er så fri som i en onsen, hadde jeg tenkt før jeg dro til Japan i det store og hele. En onsen i Japan er som regel et spa-lignende anlegg med bassenger med ulik temperatur, massasjestoler, varme steiner; i det hele tatt noe jeg så fram til som et avslappende avbrekk en sjelden gang mellom studiene under oppholdet.

Men da vi skulle dra til en onsen for første gang fikk opplevelsen en brå slutt da det store skiltet med «no tattoo» sto mellom meg og inngangen. Det var ikke det å gå glipp av spaopplevelsen som stakk, det var følelsen av å bli nektet noe bare på grunn av hvordan jeg ser ut, og valgene jeg har gjort med tanke på min kropp.

Det føltes som et urettferdig overtramp på min frihet, men full av ærefrykt for dette nye landet, som jeg jo tross alt bare var en gjest i, lot jeg det passere i stillhet.

Japan var nokså ekstremt når det kommer til sånt, og her hjemme har jeg aldri følt noen problematikk i forhold til verken tatoveringene, ringen i nesa eller hullene i øreflippene mine som en kan se tvers gjennom. Det er selvfølgelig noen som spyr ut en negativ kommentar her og der, men de tror jeg ikke man slipper unna uansett hvor steril stil en måtte ha.

Det er herlig å kunne føle meg så fri til å uttrykke det jeg ønsker gjennom klær og kroppskunst her i Norge, og det er noe jeg virkelig ikke tar for gitt lenger.

Isabel Jacobsen Haugjord

Journalist i Rana Blad

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags