Jeg ser også sykkelhjelmen som triller ut av kurven og legger seg foran meg på asfalten som en hånlig gest. Herregud så flaut.

Foto:

Artikkelen er over 2 år gammel

Journalist Isabel Haugjord skriver om sin dyrekjøpte erfaring uten sykkelhjelm, i Ke de går?

DEL

Ke de går?«Dette skjer med hodet ditt dersom du kræsjer uten å bruke hjelm», sa moren til kompisen min og kastet egget hun holdt i hånden dramatisk i bakken. Jeg var åtte år og kjente tårene sprenge på av kjeftesmellen jeg nettopp hadde fått, og dramaforestillingen hun appåtil hadde satt opp for å understreke poenget sitt.

Jeg sto der, med sykkelen min og så på eggeskallet og plommen som aldri kunne bli hel igjen. Jeg var uten sykkelhjelm, og med det hadde jeg syndet.

Mange ranværinger er medlem av facebook-gruppa «Spør om ka du vil Mo i Rana», der det bokstavelig talt spørres om alt og ingenting. Der havner tematikken stadig opp, med en like opphetet debatt i kommentarfeltet hver gang.

Noen mener eggkastende mødre er det som skal til, andre synes det er i meste laget. Det virker som om man ikke greier å bli enige om det er viktig å bruke sykkelhjelm eller ikke. Og den skjønner jeg bare ikke, for jeg tror ikke hun var helt ute på jordet når hun snakka om det med egget altså.

Nå, 16 år etter episoden med egget bestemte jeg meg for å bruke det kjente og kjære framkomstmiddelet til jobb, da jeg bor såpass nært Rana Blad-bygget at å dukke opp kjørende ikke er annet enn å be om mobbing på arbeidsplassen. Trim og en frisk start på arbeidsdagen, dette skulle bli bra.

Jeg gikk og hentet sykkelen til søsteren min og var klar til å trille den ned de få hundre meterne ned til vår mors bolig, som er mitt faste krypinn på somrene. «Det kommer til å gå så kjapt. Det er bare et bitte lite stykke. Jeg dropper hjelmen» går kjapt gjennom tankerekka før jeg setter meg på setet og trør i vei.

Jeg suser ned nordlandsveien i full galopp, det regner, så jeg vil helst at turen skal ta slutt så snart som mulig. I et øyeblikk av kjedsomhet og vane trør jeg bakover på pedalene. Da skjer det i imidlertid noe som tar meg skikkelig på senga: denne sykkelen har pedalbrems! Den våte og sleipe asfalten gir fra seg en hvinende lyd under hjulene, og jeg rekker så vidt å tenke «jævla idiot, Isabel» før kroppen og sykkelen svaier mot høyre og treffer asfalten.

I slow motion ser jeg i sidesynet en dame komme løpende mot meg. Jeg ser også sykkelhjelmen som triller ut av kurven og legger seg foran meg på asfalten som en hånlig gest. Herregud så flaut.

Historien om egget og asfalten slår meg der jeg ligger med hull på både kne og albue. Rusa på adrenalin greier jeg ikke å kjenne noe smerte enda, men tenker bare på hvor heldig jeg er. Tenk om jeg hadde hatt enda større fart. Tenk om det hadde vært en bil der. Igjen hadde jeg syndet, og det skal jeg aldri gjøre igjen.

Isabel Jacobsen Haugjord

Journalist i Rana Blad

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags