Terroristene ønsker å spre redsel og frykt, og de får overtaket hvis vi lar oss påvirke

Artikkelen er over 2 år gammel

Sjefredaktør Marit Ulriksen skriver om terrortanker i Ukeslutt.

DEL

UKESLUTTPå tur ned de eviglange rulletrappene til undergrunnen i London, er jeg ikke fremmed for tanken på at dette må være det perfekte sted for mennesker med vonde hensikter å gjennom føre et terrorangrep. I rulletrappesystemene er det tettpakka med folk, og det er ikke noe mer armslag ombord på togene for å si det forsiktig.

Et svimlende antall passasjerer fraktes hvert år med The Tube, som undergrunnsbanen også kalles, og i 2015 var faktisk tallet over 1,3 milliarder. Og mens jeg ved starten av reisa mi, i sikkerhetskontrollen på Røssvoll, var nødt til å redegjøre for innholdet i sminkepungen min, samt kibbe av meg skoene for å slippe inn på en Widerøe-maskin med drøye 30 passasjerer, er det ingen kontroll med hvem som slipper ned og inn på undergrunnen i verdensmetropolen. En brist i logikken spør du meg.

22. mars ble den engelske hovedstaden ramma av et meningsløst angrep da en terrorist kjørte over Westminster-brua ved parlamentet, og meide ned flere fotgjengere. Etter å ha krasja bilen i et sikkerhetsgjerde i nærheten, løp han mot politibetjentene som vokta parlamentet og drepte en av dem med kniv. Til sammen mista fem personer, inkludert gjerningsmannen, livet i dette angrepet.

Forleden ble ei kvinne skutt i forbindelse med en aksjon mot et mulig terrornettverk i London og i går bekrefta politiet at de hadde avverga et planlagt terrorangrep. Ikke spesielt hyggelig å tenke på, særlig ikke bare dager etter at en selv i den samme byen har hatt et særdeles hyggelig opphold hvor selvsagt de vanlige og oppskriftsmessige turistaktige gjøremålene er kryssa av på lista.

Midtveis ned i rulletrappa mot undergrunnen er det på tide å ha et husmøte med seg selv og trekke pusten bitte lite grann

Siden januar 2015 har mer enn 400 sivile liv gått tapt i ulike terrorangrep på europeisk jord. Terrorgruppa IS har stått bak de tre største: Angrepene på satirebladet Charlie Hebdo og den jødiske matbutikken i Paris, det koordinerte angrepet i samme by som drepte 130 og terroren i Brussel. Men de siste 20 årene har relativt få mistet livet som følge av terror i Europa, og de fleste terrorangrep skjer ikke på europeisk jord.

– Mens terrorismen i Europa på 70- og 80-tallet var knytta til lokale og internasjonale konflikter, geriljakrig og opprørsbevegelser, har terrorgruppene i dag har en helt annen kompleksitet enn gruppene på 70- og 80-tallet som lekte katt og mus med myndighetene, sier terrorforsker Magnus Ranstorp til NRK.

– Flere er redde nå. I dag kan terror skje hvor som helst, når som helst. Terroren skjer ikke lenger bare mot ideologiske mål. Terrorgrupper som IS har som mål, så mye død som mulig. Det er ikke som på 70-tallet da gruppene ville ramme myndighetene, næringsliv, eller politikere, påpeker terrorforskeren. Den nye mediesituasjonen gjør at terror, konflikter og lidelser med økende kraft får innpass i folks liv, sier SINTEF-forsker Petter Bae Brantzæg.

– Det er nettopp nærheten til ofrene som gjør at vi bryr oss og opplever det sterkere enn tidligere. Folk på stedet kan i dag filme det som skjer – de som skjøt og ofrene som flykter. Dette er informasjon vi tidligere var skånet for. Informasjonen blir mer massiv og mer nær enn tidligere, sier Brantzæg.

Rundt meg i rulletrappa står alle slags folk opptatt med sitt, mens de aller travleste velger å legge inn et ekstra gir der de løper opp eller ned. Slik står altså 1,3 milliarder mennesker – bare i undergrunnssystemet i London – hvert år.

Ikke spesielt hyggelig å tenke på, særlig ikke bare dager etter at en selv i den samme byen har hatt et særdeles hyggelig opphold

Etter dramatiske hendelser går heldigvis livet sin vante gang. Det kan synes som en floskel at hvis vi ikke etter terrorangrep ganske raskt går tilbake til dagliglivets gjøremål og dermed lar oss skremme fra å gjøre det vi normalt gjør, ja så har terroristene vunnet. Terroristene ønsker å spre redsel og frykt, og de får overtaket hvis vi lar oss påvirke. Og i alle fall får de overtaket hvis vi lar være å gjøre ting vi normalt gjør, som å reise på storbyferier.

Midtveis ned i rulletrappa mot undergrunnen er det på tide å ha et husmøte med seg selv og trekke pusten bitte lite grann.

– Selvsagt skjer det ikke noe, sier jeg til meg selv og ser meg rundt. Og selv om jeg isolert sett vet at det er en forsvinnende liten sjanse for å bli ramma av et terrorangrep, må det likevel være lov å erkjenne at tanken kan streife en, enten det er på tur ned på undergrunnen i London eller på tur inn i et varehus i Stockholm. Mammaen som skulle møte dattera si i Stockholm sentrum en ettermiddag ved inngangen til palmehelga hadde vel ikke i sin villeste fantasi eller i sitt verste mareritt, sett for seg at 11-åringen skulle bli et terroroffer før dagen var omme.

I begynnelsen av juni går turen til Stockholm, en anna terrorramma by jeg har gjesta mange ganger, og som jeg er utrolig begeistra for. Jeg kommer til å gå over Sergels Torg, jeg kommer til å handle på varehus – og jeg kommer til å tenke på skolejenta og de fire andre som aldri kom hjem til påskefeiringa.

Marit Ulriksen

Sjefredaktør i Rana Blad.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags