Til lags åt alle, kan ingen gjera.

Å prøve å gjøre dette, er en umulig oppgave. Og heller ikke en oppgave vi i Rana Blad har til hensikt å prøve å ta på oss. Derimot forsøker vi å ta på oss oppgaven med å lage en avis som så mange som mulig liker, finner relevant og vil bruke penger på.

Nå når pandemien begynner å slippe taket og samfunnet går mer tilbake til det normale, er en av de store oppsidene at kulturlivet «gjenoppstår». Folk går mann av huse for å få med seg små og store begivenheter. Og dem er det mange av for tida. Heldigvis.

Det er faktisk så mye som skjer, at et mediehus på vår størrelse ikke har mulighet til å dekke alt. Ikke har vi en ambisjon om å gjøre det heller. Det betyr selvsagt ikke at vi ikke anerkjenner jobben og innsatsen som legges ned for å kunne spille konserter eller teater.

Musiker, komponist og dirigent, Arvid Martinsen, vil gjerne ha en debatt om hva slags prioriteringer avisene på Helgeland gjør med tanke på kulturdekning.

– Hva skjer i avisverden når journalisten vitterlig stiller opp, men bortprioriterer konsertens musikalske innhold, spør han etter at vi ikke omtalte en konsert med Hemnes Janitsjar på den måten han helst hadde sett at vi gjorde.

Les også

Arvid Martinsen: Hva skjer i avisverden når journalisten vitterlig stiller opp, men bortprioriterer konsertens musikalske innhold?

En konsert som vi for øvrig brakte en fyldig bildeserie fra, og som vi ga forhåndsomtale til ikke mindre enn tre ganger.

Som sjefredaktør ønsker jeg alltid debatt velkommen. Men skal avisens prioriteringer omkring kultur debatteres, er det på sin plass å gi dere et innblikk i nettopp hvordan vi prioriterer.

Vi velger hver dag hva vi skal dekke. Og vi velger hver dag hva vi ikke skal dekke. Både med tanke på de ressursene vi har tilgjengelige, men ikke minst med tanke på kunnskapen vi har om hva våre lesere ønsker å lese om.

Det siste kan en like – eller ikke. Like fullt er kunnskapen om at vi treffer med sakene våre, uhyre viktig for oss. Vi kan rett og slett ikke prioritere å skrive saker som leses av ytterst få. Derfor måler vi, kontinuerlig, hva dere leser i Rana Blad.

Og dette vet vi: Konsertomtaler er de sakene som leses av færrest mennesker. Sånn er det bare, og det må vi rett og slett forholde oss til.

Jeg tenker det er greit å være fullstendig åpen på dette.

Vi sitter på en mengde data som underbygger det jeg peker på her. De samme dataene forteller samtidig at når vi vinkler våre kultursaker på rett måte, så ikke bare leses de av flere, vi selger også abonnement på dem. Vi selger dessuten mange abonnement på bildeseriene våre, særlig fra arrangement som samler mange folk. Som kulturarrangementer.

At folk liker det vi presenterer, og i tillegg velger å betale for det, er selvsagt ikke noe vi kan se bort fra.

Det regner jeg med at også kulturaktører, som gjerne vil at bredere omtaler av akkurat sitt arrangement, skjønner.

I dagens digitale tidsalder har vi analyseverktøy som forteller oss presist hvilke saksområder som utløser mye lesing, lang lesetid og ikke minst rekruttering av nye abonnementer.

I «gamle dager» fikk Rana Blad og alle andre norske mediehus den største delen av inntekta vår fra reklame. Slik er det ikke lenger.

Internasjonale giganter som Google og Facebook har tatt milliardbeløp fra norske aviser de siste årene. Ikke akkurat lommerusk.

Når utenlandske aktører får hånd om milliarder av annonsekroner, så påvirkes selvsagt norske mediehus av dette.

Å miste inntekter i en slik størrelsesorden bare på få år, byr selvsagt på noen utfordringer. Da føles det trygt å ha data og sikre analyser i ryggen, når vi tar de valgene vi gjør.

Så når vi velger å skrive mange næringslivs- og boligsaker, er det selvsagt ikke tilfeldig.

Det er heller ikke tilfeldig at vi velger bort konsertomtaler, og heller velger å presentere bildeserier. Som folk faktisk vil ha.

Annonseinntektene våre har falt dramatisk, men heldigvis har vi klart å kompensere for noe av dette ved at vi får flere betalende abonnenter.

Abonnentene våre rekrutteres digitalt, og derfor legger vi altså mye ressurser i å lage innhold som vi vet treffer. Og som utløser kjøp.

Det er en kjensgjerning at det ligger betydelig betalingsvilje i boligstoff og lokalt næringsliv. Satsinga på dette gir oss dermed muligheten til å prioritere andre viktige områder som nok ligger nærmere samfunnsoppdraget enn butikkåpninger.

I dag er det journalistikken som finansierer journalistikken. Betalende abonnenter er ryggraden vår, og det som gjør at vi som mediehus uten pressestøtte vil overleve.

For at vi også i framtida skal kunne dekke smått og stort i lokalsamfunnet vårt, må vi ha et inntektsgrunnlag som setter oss i stand til dette. Da må vi lage og presentere innholdet vårt på en måte som treffer. Så enkelt er det.

Så får jeg som sjefredaktør og Rana Blad som mediehus heller tåle å få litt kjeft for de valgene vi tar, og at valgene våre diskuteres.

Valgene står jeg ved. De er ikke tatt av vond vilje.