Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 5Benedictes budoar

Artikkelen er over 13 år gammel

Et stort, stille og nesten tomt scenerom. Danseren tasser inn på bare bein. Det ser ut som hun fryser, til tross for zebrakåpa. Men så begynner hun å posere. Speile seg. Zebraen faller til gulvet og veggen bak henne våkner til liv.

Å være publikum denne kvelden kjennes litt som å smugkikke inn gjennom en fremmeds soveromsvindu. Vi er kikkere, men samtidig vet vi at hun, divaen, vil at vi skal se.

Rekvisittene på Benedictes Schybajs digre scene er to kjolestativ og en stol. På skjermen bak kjøres en slørete film bare halvt i fokus; bildører åpnes, superslanke superstjernebein åler seg ut på den røde løperen. Danseren på gulvet har hvit kjole, og mens blitslysene lyner, kravler hun rundt på gulvet., holder seg fast, slipper seg løs.

Dette er ikke en forestilling ferdigtygget og klar til å spyttes i munnen på et publikum som lener seg tilbake, underholdes, for deretter å forlate salen, rapende mette. Fiskums forestilling inneholder de viktige mellomrommene der tilskuerens assosiasjoner slipper til. Er hun ungjenta som drømmer om berømmelsen? Er hun divaen som gjør seg klar for scenen? Er hun døgnfluen som ble glemt? Hva er det hun lengter etter, hvis hun har alt?

Hjemmebane

Det er store sko Ranajenta skal fylle når hun danser Ella Fiskums kritikerroste forestilling - på hjemmebane denne gangen.

Jeg har ikke opplevd originalen og stiller meg åpen for hva hovedscenen har å by på denne kvelden. Stemningen bygger seg opp i salen, det private i det å danse i undertøyet, å skifte på scenen, fra kjole til kjole fra stemning til stemning, hun er i sterk kontakt med musikken, divamusikken - enten det er sensuelt piano eller heftige gitarriff.

De få replikkene Bendicte skyller ut over oss i løpet av forestillingen, gir oss små nøkler vi kan bruke hvis vi vil:

– Hvor mye er jeg verdt?

– Hvis dette ikke er personlig, hva er da personlig?

– Dette er min verden!

– Denne (kjolen) duger ikke, denne duger ikke, bare denne er passende!

Det er krevende å være den eneste som blikkene skal festes på, den ene som får dette til å bære eller briste. Men hun får det til. Det er nydelig med alle kjolene, det sterke samspillet mellom kropp og gulv, blikk, musikk og bevegelse. Jeg opplevde likevel at hun som skuespiller, spesielt i forestillingens første del, var for lite til stede i rommet. Den helt store energien manglet. Men så skjer det noe, jeg vet ikke helt når, men hun er virkelig blant oss, trollbinder oss, og holder seg der forestillingen til ende. Hun har også en humoristisk styrke, som virkelig hever forestillingen og det er øyeblikk av magi (både smilende og sår), i løpet av disse femti minuttene

Som når som når hun i hvirvlende fart spiller en slags luftgitar (ja, jeg kan ikke si det annerledes) med det hvite store tyllskjørtet sitt, når hun danser med sin lille, hvite, frekke reveboa? (eller hva slags dødt dyr det er hun har rundt halsen)

Og når hun får latterkick under takketalen sin (Oscar eller Emmy tro?). Og ikke minst når hun synger duett med stemmen vi hører over høyttaleren, uten mic, men fint og hørbart og hun gjør det sittende, triumferende og høyhælt elegant på scenekanten, for øyeblikket etter, når spoten har forlatt henne, å synke ned på gulvet i mørket.

Men så er det filmen som kjøres parallelt med dansen. Den virker tidvis forstyrrende, kanskje mest fordi den kunne vært utnyttet bedre. Julia Roberts. Ingrid Bergman. Nicole og Renèe. Benedicte skinner om kapp med dem. Men det er det er vanskelig å følge bildene, den skifter for mye og for ofte når man samtidig vil følge Benedicte.

Fokus

Den tar derfor noe fokus vekk fra selve dansen. Kanskje er det elektroniske skjermbildet ment som en forsterker, som visuell taffelmusikk for å stryke oss i nakken mens vi nyter dansen, men da ville jeg foretrukket at den gjorde litt mindre av seg.

Slik den fungerte nå, som historieforteller, med lyd og filmsnutter, TV-snutter, ville et sterkere spill opp mot eller med lerretet hevet forestillingen fra jævlig bra til fantastisk. Slik vi ser glimt av når danseren leker med ovennevnte pelskragedyr på scenen, for eksempel, når hun danser med den, irettesetter den som var den en for ivrig beiler, og dette kjapt etterfølges av en seanse på skjermen bak - hvor stjernen nyter vin og skumbad, og lekekysser med et tilsvarende hvitt pelsdyr som henger på badekarkanten bak henne.

Benedicte Schybaj sin helhetlige innsats denne kvelden gjorde imidlertid så godt inntrykk at terningen, som først landet på en firer, ikke ville falle til ro før den fikk vippe over til femmeren.

Anita Hartviksen Ravn