"Det er som å komme hjem etter en lang og vond reise"

HJEMME: Erling Wicklund har dype røtter på Hemnesberget. Han føler seg hjemme når han besøker stedet, og særlig under Hemnesjazz.

HJEMME: Erling Wicklund har dype røtter på Hemnesberget. Han føler seg hjemme når han besøker stedet, og særlig under Hemnesjazz. Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

Det er sju år siden Erling Wicklund besøkte Hemnesberget. Det var en takknemlig konferansier, som nøt vakre jazzdager på Hemnesberget i fulle drag.

- Det er en egen stemning på dette stedet. Jeg kan gå her blant mennesker jeg er usikker på hvem er, men jeg kjenner dem likevel, fordi jeg føler meg så velkommen her. Å komme til Hemnesberget er som å komme hjem etter en lang og vond reise, sier Erling Wicklund.

En fri mann

Jazzmusiker (trombone, ventilbasun og flugabone), komponist, arrangør og journalist Wicklund har akkurat pensjonert seg fra sine 46 år i NRK. Det var et perfekt tidspunkt festivalledelsen ringte på, og spurte om han ville være årets konferansier.

- Jeg er en fri mann på jorden og har regi på min egen tid. Det var dobbelt så morsomt at jeg også fikk være gjestesolist med min egen musikk. Jeg og Alfhilds balkong øvde seks timer sammen på det gamle skolehuset, med kun en liten pizzapause. Vi hadde en enormt god dialog, sier musikeren.

Tante i Amerika

Jazzinteressen kom da tante Kaye i Amerika begynte å sende ham plater med Louis Armstrong og Benny Goodman. Erling var ti år, og startet sitt første jazzband. Lillesøster Miriam på fem år spilte munnspill. Øvelsene var i pausene når de egentlig var på øving med Møllergata skoles guttekorps, og konsertene var hjemme i leiligheten. Mamma Annie likte ikke at korpset var kun for gutter. Hun startet jentekoret Møllekoret, og sydde egenhendig hollandske bunader og hetter til alle jentene. Erling var allerede begynt i NRK. De trengte en ung barnestemme og han fikk jobben. Fram til han kom i stemmeskiftet hadde han 100 roller i NRK, til 25 kroner oppdraget. De sparte han til skrivebord.

- NRK har vært mitt liv. Jeg studerte musikkvitenskap, kunsthistorie og engelsk i Oslo, og trengte en sommerjobb. Jeg kontaktet musikksjef Kristian Lange i NRK. "Kan du begynne i morgen", sa han. Det var det. Jeg har aldri sett noen grunn til å gjøre noe annet. Jeg havnet på min hylle, og føler at jeg har fått oppleve journalistikkens gullalder. Den nedbyggingen som nå foregår, klarer jeg ikke å identifisere meg med. Det er trist å se hva lisenspengene brukes til. Det er seks milliarder kroner. Jeg tør knapt å tenke på hva jeg kunne gjort med bare en promille av dem.

Kommer stadig tilbake

Wicklund tror han har vært på Hemnesjazz sju ganger. Han synes det er en aldeles strålende festival.

- Det er en festival som er i utvikling. Jazzbegrepet utvides, og det er helt riktig vei å gå, men vi skal la denne festivalen være en lokal hemmelighet. Den må ikke bli større og vokse seg ut av sine rammer. Det er det som gjør den så spesiell, sier Wicklund.

- Det var mange som reagerte da Ylvis skulle spille under Moldejazz. Det problemet har ikke Hemnesjazz. Den er sjangeroverskridende, men booker allikevel alltid jazzrelaterte artister. Det er helt riktig tenking å hente inn navn som Jack Vreeswijk og Bjørn Eidsvåg. Også det å løfte fram nordnorske talenter. Det interesserer både oss gamle jazzfolk, og er med på å eksponere dem. Håkon Skog Erlandsens konsert var helt fantastisk. Han bryter med det å kun spille over samme tema, og forteller heller gjennom musikken hvem han er på jorden. Det er dønn originalt. Han er på samme nivå som de aller beste saksofonistene i Norge.

Likte den nye jazzklubben

Konserten med Skog Erlandsen ble spilt i det nye Klubblokalet. Et sted Wicklund falt for umiddelbart.

- Det er en intim jazzklubb med en dempet og god akustikk. Fokuset i lokalet er scenen. Det var en sjelden opplevelse under jammen å stå foran et så intenst lyttende publikum. Jeg er 70 år og pensjonist, men her føler jeg at jeg stadig blir sett og hørt. Ikke minst av unge mennesker. Jeg har hatt så mange gode musikalske samtaler, og hatt det så gøy med å spille på min lilla plasttrombone.

- Det å være her er moro. Det er svært. Tenk så heldige vi er.

Wicklund har dype røtter på Berget. Bestefar Aksel Wicklund var skolestyrer her. Det var også bostedet til hans far skuespiller Kåre Wicklund, og mamma Annie, samt hans to onkler Ottar og Øyvind og tante Aslaug. Hun var forøvrig bestevenninne med Alfhild Fjeldavli som har gitt navnet til Wicklunds festivalband Alfilds balkong. Det var bestefar som anla parken utenfor skolen. Den kalles fortsatt Wicklundparken på folkemunne.

Bak idyllen skjuler det seg en svært dramatisk familiehistorie. Den er vi så heldig at Erling Wicklund har delt med oss. Les dagens papirutgave.

ALT OM HEMNESJAZZ

ARTIKLER: Bjørn Eidsvåg-intervju | Eget jazz og blues-skilt | Nytt æresmedlem | Badet i lyn og torden | Ikke alle bruker redningsvest | Årets travleste kveld | Nyter de siste solstrålene | De unge talentene imponerte |

ANMELDELSER: Ikke bare bare ordfører | Brazz Brothers | Alfhilds balkong med Erling Wicklund | Real turmat | Peer Gynt | Ska Patrol | Tove Bøygard og Yngve Kristiansen | Magnolia Jazzband | Ola Kvernberg Trio | Stacie Collins | Ibrahim Electric |

VIDEO: Stemninga før festivalen | Vil bytte ut løven med tørrfisk i riksvåpenet |

BILDER: Artister | Ung artist | Portretter av mennesker |

Artikkeltags