Før Hellström startet sin konsert fikk vi lyden av kjenningsmelodien til Marve Fleksnes. Rolf Wesenlund var sikkert omtrent like stor i Sverige som Håkan er i Norge. Og da han dro til med ”Det kommer aldrig va över for mig”, var det lett å ane at dette kom til å bli en kanonkonsert slik som bare han og bandet gjør det på sitt beste.

Det tok riktignok litt tid før lydbildet satt som det skulle. Slikt betyr forresten ingenting når Håkan står på scenen med maks energi og hengivenhet. Han framførte ”Ramlar”. Det skramler. Det er falskt og feil. Det låter surt, skakt og skeivt både her og der. Men det gjør ingenting.

Håkan ga seg av seg selv. Om du vil ha meg, kan du få meg så lett, synger han. Hans rocka gestikulering styrt av hjerte og sjel, sitter som en profesjonell rytmedans. Han gir seg tid til verbale forklaringer mellom mange av låtene. Håkan synger om kompiser som sliter eller har slitt. Han synger om å la seg henfalle av den sterke kjærligheten. Du er det fineste jeg vet når alt annet er falskt og feil, formidler han på balladen ”Det er så jag siger det”. Han synger falskt. Det låter fantastisk for det.

I Norge er hans største hit, ”Kom igjen, Lena!”. Det koker og det danses ute blant publikum. Dette er låten han visstnok aldri spiller på konsert i Sverige. Men der er han tross alt ute blant folk på Nordens bakside. Her hjemme har vi ingen artist som Håkan Hellström. Vi kommer neppe til å få det heller. For han er unik.

Han spilte selvsagt også ”Känn ingen sorg for mig Göteborg”. Den kom som første ekstranummer. Hele settet på 80 minutter var en fin miks av gammelt og nytt.

De siste fem minuttene var aller best med den lange, deilige balladen ”Du er snart där”.

Håkan Hellström har vært der lenge nå. Der oppe blant de største. Heldigvis viste han hvorfor på Verket.

Rune Slyngstad