Far, forsørger og koksverksarbeider

Artikkelen er over 15 år gammel

«Fabrikkarbeider, far og forsørger» er tittelen på dr. art. Hilde Gunn Slottemos doktoravhandling om koksverksarbeiderne - med undertittel «Menn og mannlighet ved koksverket i Mo i Rana 1950-1980» .

DEL

Hun startet prosjektet ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim i 1995, men utsatte disputasen da hun ble gravid. Etter å ha født tvillinggutter kunne hun i høst forsvare et betydningsfullt arbeid om en epoke i norsk industrihistorie som savner sitt sidestykke.

Slottemo har gjennom mange år fordypet seg i ranasamfunnet. Hun var med på det store Mo i Rana-prosjektet, som ble gjennomført i regi av historisk institutt på universitetet i Trondheim. Hovedfagoppgaven hennes handler om kvinnearbeid i Mo i Rana fra 1930-80. Og Slottemo er ikke ferdig med Rana med dette. Hun er ansatt som forsker i Rana museums- og historielag, og skal skrive boka om Ranas historie fra det 20. århundre.

Koksverket ble bygd opp og startet produksjonen i Rana-samfunnets andre store utbyggingsperiode. Det skjedde samtidig med at Jernverket ekspanderte, Rana sykehus ble bygd og Rana Gruber startet opp. Samtidig foregikk de siste store kraftutbyggingsprosjektene i distriktet, og en storstilt boligbygging ble gjennomført parallelt med at stadig nye innflyttere fant seg arbeid på Mo.

Da Norsk Koksverk AS startet produksjonen av koks og ammoniakk i 1964, var samtlige produksjonsarbeidere menn. Denne mannsbastionen er det Hilde Gunn Slottemo har satt under lupen, både gjennom studier av en ikke ubetydelig eksisterende litteratur, avisartikler, avisinnlegg og ikke minst gjennom egne intervjuer og tidligere intervjuer med koksverksansatte. Hun belyser også endringene som skjedde i forholdet mellom menn og kvinner ved koksverket. Det er ikke bedriften i seg selv Slottemo skriver om i sin avhandling. Den er bare rammen rundt det egentlige temaet: Mennene som jobbet der. Likevel inneholder avhandlingen mye interessant stoff om koksverket som bedrift og arbeidsplass, og hvordan denne etter hvert så utskjelte og forurensende industribedriften ble sett på både av dem som jobbet der og samfunnet rundt.

Slottemo viser til at Berge Furre kalte 1950-årene «Den gode husmortida». I Rana var andelen husmødre større enn i resten av landet, og «husmortida» strakk seg lengre ut i 1970-årene enn i resten av landet. Industriarbeideren på Mo ble dermed i større grad enn ellers i landet familiens forsørger. I avhandlingen viser hun blant annet til at arbeid i fiskebåten eller i utenriksfart ble sett på som en grei jobb for en ungdom uten forpliktelser, mens den ansvarlige familieforsørger skaffet seg arbeid i industrien. Tross skitt, varme og skiftgang, var arbeidstida regulert og mannen ble i tillegg til å være ansvarlig for familiens økonomi, også mer tilgjengelig for familien. Men grensen til å bli «tøffelhelt» måtte ikke overskrides!

Etter hvert fikk imidlertid også kvinnene innpass i mannsbastionen «på gølvet» i koksverket, men først to år etter at bladet «Koksverksnytt» tok opp spørsmålet om kvinner i produksjonen i 1973. «De va' tøff de karan der», ble det sagt om kvinnene på koksverket - og det viste seg snart at de klarte jobben like godt som menn, selv om de alltid kom til å bli et lite mindretall av arbeidsstokken.

AKP-mls sjølproletariseringsstrategi fikk stor betydning på koksverket, hvor flere ml-sympatisører arbeidet med ommuring av koksbatteriene i 1975. Blant dem var Geir Solheim, Atle Hiller og Viggo Knudsen. Noen av dem fortsatte i ordinært produksjonsarbeid, og engasjerte seg kraftig i lønns- og arbeidsforhold ved bedriften. Forholdet mellom AKP-erne og klubbledelsen tilspisset seg også gjennom totalt forskjellig syn på medlemskap i EU. Og da Geir Solheim, som leder av Mo Kjemiske fagforening, aktivt deltok i Faglig 1. maifront - «en splittelsesorganisasjon» - reagerte Reidar Rønningsen og klubbstyret kraftig...

Myten om fiskerbonden som ble industriarbeider avlives delvis i avhandlingen, og Slottemo er innom både tyske «overmennesker» og klasseforskjellene som Arbeiderpartiets utstillingsvindu i Mo i Rana ikke klarte å bryte ned. Men først og fremst er det inntrykket av koksverksarbeideren som den ansvarlige, stolte industriarbeider og familiefar som sitter igjen etter å ha lest avhandlingen.

Artikkeltags