Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 4Glade amatører

Artikkelen er over 15 år gammel

Hva får du når du ber et knippe revyer fra Rana om å finne fram høydepunktene sine? En potpourri av lattermild spillegalskap.

Det var nettopp det Nordland Teater gjorde; invitasjon ble sendt til Sykehusrevyen, UL Daggry, Dramteatret og Dalselv Teaterlag. Med proft utstyr, lys og lyd på Hovedscenen var det ingen grunn til at ikke revystjernene skulle funkle.

Og det gjorde de. Det finnes komiske talenter der ute; både når det gjelder tekstskriving, sang og skuespill. To av revyene har jeg sett før, mens både Dramteatret og UL Daggry ble nye bekjentskaper.

For å ta det beste først: Mor og datter Elin Langfjell Møgster og Marie Langfjell Henriksen sto for kveldens beste skuespill. Først i Dramteatrets framtidsvisjon, der vi befinner oss i et 2020 der telefonen for lengst er erstattet av IP-telepati og terasseleiligheter har fylt Plurdalen. Så i en kostelig parodi av fotballmødrene på supporterbenken, spekket med velmenende tips om hvordan bli kvitt skjitranda under neglene (det er jo bare å sette en brøddeig) og hvor man skal plassere P-plasteret. Særlig Langfjell Henriksen er et revytalent som utmerker seg; i to numre som for øvrig kunne vært strammet inn en del. Et annet stort talent finner vi i Simon Kåre Almli hos UL Daggry. Med lang og hengslete kroppsbeherskelse er det nok bare å se på mannen for å bryte ut i latter - noe vi får anledning til i avslutninga, der han klarer å knyte seg fast i stolen under morgengymnastikken. Fabelaktig.

Dalselv Teaterlag tok med to av glansnumrene sine fra "Mæst bære vas "; nødnummersentralen er litt lang, men med mange artige poenger. Aller best synes jeg Kenneth Sjonbotn er når han synger om da han møtte bommen på skuter. Kort, greit og poengtert.

Det samme er mannfolkene i a capella-koret til sykehusrevyen "Lystgass" : Iført kjortler, underbukser og røde blonder på strøpebandene. Har man en god tekst, trenger man ikke gjøre så mye mer ut av det. Rått og akkurat litt over vulgærgrensa, men det fungerer.

Revyen bød også på to nye sanger, skrevet til teaterhuset. Et sympatisk grep fra gjestene.

Alt i alt en revy preget av stram regi, men med enkelte vel lange innslag. De store lattersalvene satt langt inne, men det ble et par av dem også. Å oppleve revy på ei skikkelig og profesjonell scene er ikke hverdagskost, men noe jeg håper vi får anledning til også seinere. " Amatørslæpprevyen" viser at det rører seg mye - og mye godt - på revyfronten i Rana.