Godt om vanskelig barndom

Av
Artikkelen er over 15 år gammel

Endre Lund Eriksen debuterte i fjor med roman for litt større barn. Den ble godt mottatt av kritikerne og fikk dessuten Kulturdepartementets barnebokpris.

DEL

Aleine tittelen, «Pittbull-Terje går amok», burde være nok til å gi hvem som helst lyst til å kaste seg over ei bok som hadde det meste av det en kan vente seg av ei god barnebok: Den hadde ei på overflata enkel fortelling og en munter og kjapp språktone.

Endre Lund Eriksen er født i Bodø i 1977 og er nå bosatt i Tromsø.

Det som er sikkert, er at han i høst med si andrebok har innfridd alle forventninger debuten måtte ha skapt. I form og tone har høstens «Ingen kan stoppe meg no» mye til felles med «Pittbull-Terje». Også her er det fortelling om et barn som står på og prøver å mestre livet, men den nye romanen har mye mer alvor i seg enn den forrige, i tillegg til at den har en annen målgruppe en debutboka.

Etter de første kapitlene kan en nok få inntrykk av at også «Ingen kan stoppe meg no» er ei bok i barne/ungdomssjangeren, men etter hvert blir det klart at dette både er vondt og blodig alvor, og at boka har ei form som krever en voksen og reflektert leser. Det er nok derfor forlaget for sikkerhets skyld gjør det klart på omslaget at dette er «ei barndomsskildring for vaksne». Handlinga foregår, også ifølge omslaget, i Bodø i 1987. En skal muligens ikke legge for mye i det at hovedpersonen Stian er like gammel som forfatteren sjøl var det i 1987, men et livs litteraturlesing har jo lært en å se etter spor i teksten. Lund Eriksen greier i alle fall å få leseren til å føle at dette er veldig alvorlige og vonde saker.

Det fortelles om ti-elleveåringen Stian som sammen med lillesøstera Sara savner faren sin som nettopp har reist fra familien. Alt er bare trist. Det eneste som kan hjelpe, ifølge Stian, er at faren kommer tilbake. Det skjer selvfølgelig ikke. Ungene bor sammen med mora som er frustrert og nedfor, strør om seg med sigarettsneiper, drikker rødvin, subber rundt i huset og anklager overfor ungene faren for å være «en jævla egoist» som har funnet seg ei hore i Oslo. Stian framstiller det i alle fall sånn.

Det som er spesielt med Stian, er at han har en indre styrke som kan hjelpe ham når han har det vanskelig. Han forstår og tar seg av Sara når han ser at også hun har problem. Når det røyner som verst for ham sjøl, kopler han inn fantasien. Svarte Ørns detektivklubb kan være til hjelp. Det samme kan Samantha Fox (som tydeligvis måtte være mega i Bodø i 1987). Tittelen «Ingen kan stoppe meg no» antyder i alle fall at det han gjennomgår, hjelper ham til å overvinne farens - og moras - svik mot små, sårbare unger. Det er likevel ikke forfatterens forehavende her å fordele skyld.

Tema med unger som lider når foreldre går fra hverandre, er verken nytt og oppsiktsvekkende i virkelighetas verden eller i litteraturens. Lund Eriksen har skrevet ei viktig voksenbok, og det er i alle fall ikke snakk om lykkelige skilsmisser eller noe i den dur. Romanen har dessuten ei form og en tone som skiller den fra den store hopen av bøker med lignende tema. Den er gjennomført og dyktig oppbygd. Den er, ikke minst viktig, smekkfull av fantasifulle innfall og kjappe formuleringer. I perioder er tempoet imponerende. Det er alvoret som er grunntonen i romanen, men samtidig er den morsom.

Artikkeltags