For det var et hungrig publikum som tok imot Ranas største håp i metalsjangeren, etter to og et halvt års fravær fra scenelyset på hjemmebane. Allfader har definitivt en hard kjerne «blodfans» her på Mo, selv om sjangeren i utgangspunktet henvender seg til en liten målgruppe her til lands. Men bandet beviser at flere burde gi dem en sjanse - musikken er mer tilgjengelig enn man skulle tro.

Første gang jeg hørte bandet, var som førstereisreporter fra Tromsø på besøk på Sjonstock. Et lokalt og rimelig ferskt band som likevel gjorde såpass inntrykk at det var et av festivalminnene som fulgte meg da jeg seinere bestemte meg for å flytte sørover. Siden da har formkurven vært stigende, om ikke så bratt. Allfader har jobbet stødig og målrettet mot et overordnet mål: Å gi ut album. «At Least We Will Die Together» er ei kanonskive som tåler mange, mange runder i spilleren. Naturlig nok var mesteparten av setlista hentet fra plata, men John Erik Andersen og resten av bandet hadde også noen gamle godbiter på lur.

Fra første anslag fra «We Will Go» var det overhodet ingen tvil om at Allfader hadde bestemt seg. Med et vanvittig trøkk, tempo, overbevisning og attitude skulle publikum få en god omgang metal på Allfadersk vis. Bandet er mye mer målrettet og overbevisende enn sist jeg hørte dem; under by: Larm i Tromsø, og mer sugne på å vise publikum hva de har å fare med.

Det er ikke så reint lite. Om fansen satte størst pris på gamle slagere som «Dø med ære, dø i synd» og tittellåta fra demoen «Into Nothingness», har jeg personlig mest sans for de nyeste låtene. Som beinharde, episke «Born to Serve», et av de sterkeste sporene på «At Least We Will Die Together». Mitt personlige høydepunkt ble dog fantastiske «This Blackened Heart», som også avsluttet kvelden. Men før det fikk vi en knallhard, drivende, energisk og ikke minst svært solid oppvisning i hvordan ekstremmetal kan låte på sitt beste.

Litt mer rufsete enn på plata er det selvsagt, men i bytte får vi et band som ikke legger skjul på at de trives foran publikum. Som når vokalist og gitarist John Erik Andersen mot slutten av kvelden utbryter en spontan hyllest til publikum. Da er metal bare gøy! Og om bandet savner gitarist Per Frank Valla, virker det som Andersen har glidd uproblematisk inn i den rollen også.

Jeg skal ikke glemme oppvarmingsbandet med det velklingende navnet Iskald. Bandet er aktuelle med albumet «Shades of Misery», med låttitler som «Lokes dans», «Pesten» og «When Hell Freezes Over». Jeg stilte til konsert uten en eneste forventning. Iskald spiller tradisjonell, melodiøs black metal, en sjanger det skal sies at jeg ikke har brukt veldig mye tid på å sette meg inn i. Men det er ingen tvil om at Bodø-guttene har grep om sjangeren, og gjorde en grei jobb med å få publikum i godlune før Allfader. Selv om jeg personlig syntes det ble vel monotont etter hvert.

Men det var Allfader vi kom for å se, og det var også dem som overbeviste aller mest. Det var et både svett og hengivent publikum som takket for denne gang etter konserten - kanskje med et lite håp om at det ikke blir riktig like lenge til neste gang.

Mariell Tverrå Løkås