Konserten var døpt "Fra Samba Til Joik" og det var ingen overdrivelse av koret å presentere repertoaret som en reise gjennom hele verden. I programmet skrives det om innøvingen av sangene: "Det har vært en krevende og utviklende prosess. Vi har lært å bruke stemmen på flere måter, og vi er blitt utfordret på å lære tekster på fremmede språk."

Dette kom godt frem under konserten, og koret imponerte med sine tolkninger. Mest imponerende var autentisiteten i de forskjellige uttrykkene. Koret greide i aller høyeste grad å låte som et afrikansk kor under nummer som "Sana Marena" som var en kraftfull bryllupssang fra Sør-Afrika.

Teknikk

Den egyptiske kjærlighetssangen "Ah Ya Zein" vekket litt velmenende latter fra salen med solistens igjen autentiske gjengivelse av sangteknikk fra Egypt.

Koret fikk drahjelp fra tre av Ranas fremste musikere - Ragnar Meidell på sopransaksofon, Ivo Kråkstad på trommer og perkusjon og Bjørn Skogly på piano. Solide og autentiske rytmer med nydelige teksturer fra Meidell ga koret et veldig fint bakteppe til sangene - og ikke minst dansen. For Haukneskoret nøyde seg ikke med å synge seg gjennom konserten. Afrikanske rytmer serveres så og si alltid med dans, og dette var ikke et unntak. Flere av numrene hadde danseinnslag som krydret opplevelsen.

Minneverdig

"Fra Samba til Joik" ble en veldig annerledes og modig jubileumskonsert.

Koret valgte å fokusere på det musikalske fremfor å fokusere på seg selv og tidligere bragder, og dette gjorde konserten både interessant og minneverdig. I korets låtvalg var bortimot 15 språk representert - til og med hjemmekjær ranværingsdialekt. Korets energi, formidlingsevne og musikalitet kom godt til syne, blant låter som var til tider både rytmisk og melodisk intrikate. At koret har fin og variert klang i tillegg til smidig dynamikk fikk man oppleve mange ganger, som for eksempel i joiken "Vuelie Skæhkaristie" som åpnet konserten.

Konserten opplevdes som veldig helhetlig sydd sammen, med korte fakta eller dikt mellom sangene. Korets innsats var upåklagelig og har nok også vært skyhøy i forkant. Det var et krevende repertoar som ble fremført med sterk innlevelse i alle rekker. Haukneskoret ga av seg selv og hadde som tidligere nevnt et repertoar med mye utfordring i, både for seg selv og for publikum. Da gir det uttelling til slutt.

Hans Marius Øverland