Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 6Musikalsk ekstremsport

Artikkelen er over 17 år gammel

RANA: The Fabulous Thunderbirds banket musikken sin inn i publikum fra første tone. Et publikum som kjapt forsto at de på Ramona denne søndagskvelden fikk oppleve noe for den musikalske minneboka.

Og dermed måtte det gå som det gikk. Publikum tok av etter et par toner fra Kim Wilson og hans nåværende utgave av T-birds, og ble der oppe i blues-himmelen til gutta takka for seg etter nærmere to timer med full gass.

Det startet med klassikeren fra 1982 - «Can`t tear it up enough», som definitivt satte skapet der ølet skal stå, fortsatte med « Tell me baby» for så å bare rulle videre i et voldsomt tempo.

Munnspilleren

Først var det ranske publikum noe tilbakelent, men er det noe Kim Wilson kan så er det å dra opp stemninga. Gulvet foran scena ble raskt dansegulv og et sted med mange gyngende blueselskere på.

Det løftet seg helt da Kim Wilson tok munnspillet med ned fra scena og regelrett spilte seg inn i mengden.

Både han, som ubestridt sjef over T-birds, og resten av gruppa var tydelig fornøyd med at ellers så høstfrosne ranværinger raskt tødde opp.

Så kom nok en klassiker - «My babe» - og deretter nye og gamle perler pumpende ut fra et lydanlegg som til å begynne med hadde sitt å stri med, uten at T-birds lot seg affisere.

Heller ikke publikum brydde seg, for det vekslet fra de klassiske blueslå tene til T-birds, til den mer rocka og råe bluesen opp mot det næ rmeste Kim Wilson vil nærme seg ren rock - låta «Tuff Enuff» , som har vært topp 20 i USA.

Kim Wilson er forøvrig alene, med munnspillet, et helt band. Soloene ble etterhvert mange, djevelsk gode, og ved en anledning fikk de andre gutta pent forlate scena mens han spilte munnspill som få andre gjør han etter.

Kvalitet gjelder

Og det er helt tydelig at han har hentet og fortsatt henter sin inspirasjon fra legender som Muddy Waters, Jimmy Rodgers, Otis Rush og BB King.

Han, og T-birds, er og blir et livslangt bluesprosjekt.

Men også de andre i bandet fikk vise seg fram, og det mer enn en gang. For en som har fulgt med T-birds i snart 25 år, og lært gruppa å kjenne med legendariske Jimmie Vaughan, bror av avdøde mer legendariske Stevie Ray, på gitar, som også stiftet T-birds sammen med Wilson, er det godt å høre og se at kun kvalitet gjelder når Wilson skal ha ny gitarist, eller noe annet, til gruppa.

Troy Gonyea er en ung gitarist i bluessammenheng, men gud bedre meg så vet han å få det til å svinge rått.

På tangenter var eldstemann Gene Taylor intet mindre en virtuos i sine tangent-soloraid, mens bassist Ronnie James mer enn sørget for grunn-beatet som kjennetegner T-birds, sammen med Jimmie Bott på trommer.

- Let`s rock this place

Ja, også ble det allsang. Et publikum av det noe mer gråsprengte slaget, der enkelte bedyret at de aldri hadde vært på Ramona fø r nå, sang med da Kim Wilson oppfordret til følgende; «Lets rock this place»....

T-birds og de 380 publikummerne gjorde nettopp det. De rocka Ramona som det trolig aldri før er gjort, og kanskje aldri blir igjen, med denne typen musikk.

Jeg tar det som et tegn på at legenden selv, Kim Wilson, var fornø yd da feite sigarer og øl etterhvert ble nydt på scenen under konserten, forøvrig uten at det stoppet T-birds fra å spille.

Det passer seg derfor etter begivenheten å si det som en av publikum gjorde etter konserten. Vedkommende var da i en slags ekstase.

- Dette er min beste søndag siden Jesus ble født.

Synd det ikke finnes syver på terningen!