Nettpoetene

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

RANA: Cathrine Rafaelsen (17) og Ragna Urnes Fagerheim (16) vil gjerne ha kritikk. Derfor skriver de nettpoesi.

DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

– Det er ikke det at jeg synes jeg skriver noe bra. Men det er artig å få tilbakemeldinger, sier Ragna Urnes Fagerheim. Sammen med Cathrine Rafaelsen er hun en av 1.606 ungdommer som har registrert seg som brukere på skrivebua.no. For å legge inn tekster, lese hva andre har skrevet, få og gi kommentarer.

Flere på nett

– Den aller beste tilbakemeldingen jeg fikk, var fra ei som virkelig hadde satt seg inn i det jeg skrev. Hun kommenterte ordbruken og slike ting. Det satte jeg veldig stor pris på, sier hun.

Begge jentene er førsteårselever ved Moheia videregående skole. Der er det flere nettpoeter.

– Jeg tror vi er tre eller fire i min klasse som er inne der. Jeg fikk vite om siden fra noen andre på skolen, og har bare vært med der siden desember, forteller Fagerheim.

Mens Rafaelsen fikk vite om skrivebua etter et skrivekurs sammen med andre ungdommer fra Barentsregionen i sommer.

– Før kurset skrev jeg litt lengre tekster. På kurset var Ragnfrid Trohaug den norske forfatteren som var med, hun fikk lese et dikt jeg hadde skrevet på ti minutter. Hun syntes det var så bra, og sa at jeg burde legge det på nett. Der fikk jeg masse gode tilbakemeldinger. Så ble det til at jeg fortsatte å skrive dikt; i pauser på skolen og slikt. Men man skriver jo ikke sånn "forfatteraktig", det er ikke sånn at jeg bruker mange dager på en tekst, sier hun.

Akkurat det at det går så kjapt på nett er en av grunnene til at jentene liker seg så godt der. I tillegg til kritikken - som kommer fra helt annet hold enn skribentene er vant til.

Glade i kritikk

– Det er noe helt annet å få tilbakemeldinger fra folk som er like gamle som deg. Det blir ikke sånn som foreldre, som bare sier at det er bra fordi de må, sier Ragna.

– Eller som på skolen: Hvis man har lyst til å skrive et tulledikt i norsken, så vet jeg ikke om det hadde blitt godtatt, legger Cathrine til.

Begge har opplevd overgangen fra ungdomsskolen til videregående som ganske annerledes. På godt og vondt.

– Norsklærerne på videregående er ganske gamle, og er kanskje ikke så oppdaterte. Det norske skolesystemet er ikke så gode på ting som har med kreativitet å gjøre, sier Cathrine.

Mens skolekameraten har et litt annet syn på det:

– Norsklæreren min er veldig flink! Det er mye bedre her enn på ungdomsskolen, sier hun.

Jentene snakker om diktanalyser og å tolke tekster, og om kreativ skriving. Diktene til skrivebua blir som regel til på fritida.

– Men vi snakker om å lage ei sånn skrivemappe i norsken, sier Ragna.

Jentene lar seg også inspirere av hva andre skriver. Og skriver i likhet med alle andre akkurat det de vil.

– Hvis folk bare skriver tull, eller kommentarer som ikke sier noe ordentlig, så blir det ikke publisert, sier Ragna.

Bedre å være trist

– Tonje Eliassen, hun som driver siden, sier at "ungdom har det fælt". Er det mange depressive tekster?

– Det er jo en del som skriver om å kutte seg opp og slike ting, men jeg tror ikke egentlig det er så mange som faktisk gjør det, sier Cathrine.

– Men det er jo lettere å skrive om ting man har opplevd, eller noe man tenker skal komme til å skje og slike ting, legger hun til.

– Det er jo sikkert en del som kjenner noen som har gjort det, eller har lest om det, sier Ragna.

Selv får hun mye bedre til å skrive om litt triste ting.

– Jeg kan rett og slett ikke skrive når jeg er glad! Da går jeg heller ut og finner på andre ting. Sånn som denne månedens tema: Håp. Det måtte jeg bare gi opp, sier hun og ler.

– Men det er jo ikke sånn at man går rundt med selvmordstanker, akkurat! Jeg får bare ikke til sånne glad-dikt.

Artikkeltags