Med scenografien som bakgrunn sitter alle skuespillerne i Lille Eyolf rundt en langbord inne på Hovedscena på Nordland Teater. Rundt sitter også alle ansatte på teateret.
Det er klart for den første leseprøven på dramaet som Ibsen skrev i 1894.
Rune Storsæther Løding og Svein Harry Schöttker Hauge leser fra manuset de har foran seg. Og den lave lyden av sider som blas om blir forsterket av stillheten i teaterrommet.
Regissør Hilda Hellwig følger nøye med på skuespillerne og gir allerede her regi.
Ibsenkjenner
– Nå gjelder det å finne grunnmuren vi trenger for å gå så langt som vi behøver følelsesmessig. Det kreves en trygghet for å kunne gjøre et godt arbeid. Skuespillerne jobber med sine egne kropper som instrumenter, og da må de ha mye mot for å gå et steg lenger, og ikke bare forklare og fortelle, men også vise. For å våge berøre, sier Hellwig.
Jeg skulle gjerne gjort bare Ibsen
Regissør Hilda Hellwig
Henrik Ibsen er langt fra nytt for regissøren. I 2000 satte hun opp Kejser og Galilæer, som ble Hedda-nominert. Og i 2006 deltok hun på Ibsenfestival med John Gabriel Borkman. Hun er også styremedlem i Ibsensällskapet i Sverige.
Det som tiltrekker henne med Ibsens dramaer er idéinnhold og form. Hun liker de store tankene, filosofiske og etiske spørsmål.
– Jeg skulle gjerne gjort bare Ibsen. Det er så spennende og bra, sier Hellwig.
15. mars neste år kan publikum oppleve Lille Eyolf, med Svein Harry Schöttker Hauge, Kirsti Eline Torhaug, Rune Storsæther Løding, Lena Jacobsen Kvitvik, Sven Henriksen og Agnes Born, på Nordland Teater. Stykket er både en historie om en familie som mister et barn og sorgprosessen som følger.
Det som driver henne
Regissøren avslører at det som ligger i hennes fortelling om Lille Eyolf handler om lidenskap, lidenskap og mer lidenskap. Og litt sorg. To viktige følelser i et menneskes liv.
– Alle som har vært lidenskapelig forelsket er velkomne hit, og den som vil bli det også, ler hun.
Hellwig har noen temaer som driver henne.
– Og Ibsen jobber med nesten alle temaene som jeg virkelig brenner for. Det første er forandring. Er det mulig å forandres som menneske? Hvordan kan man forandre et samfunn? Hva er forandringens vilkår og hindring? Og så det transcendentale, altså skyld, det hinsides, det magiske, Gud og maktene. Og det tredje er lidenskap. Når kroppen går mot fornuften, og ikke hører på fornuftens stemme.
Hun tror publikum får det bedre av å se Ibsens dramaer, og forteller at Lille Eoylf blir både morsomt og gripende.