Terningkast 5: Et vekkelsesmøte
 - Ingrid Olava burde bli kirkemusiker på heltid

Fra konserten med Ingrid Olava i Mo kirke.

Fra konserten med Ingrid Olava i Mo kirke. Foto:

Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

SMELTEDIGELEN
- Sist jeg gikk oppover kirkegulvet så gifta jeg meg.

Ingrid Olava Brænd Eriksen snakker til en mildt sagt sprengt Mo kirke lørdag formiddag. Flere stod på utsiden og kikket inn da Lillehammerjenta åpnet selvsikkert med «The Queen».

Det er første gang Smeltedigelen bruker kirka som arena, men dette føles helt riktig. Det er kun Olava og Mathias Ulvo på scenen, begge på tangentinstrumenter. Duoen demonstrerer raskt at her trengs ikke mer musikalsk oppbacking. En energi fyller umiddelbart hele rommet. Det er som musikken tar tak i sjela di og rister litt i den. Olavas klare og sterke stemme står i god kontrast til de mørke og melankolske basstonene fra sitt piano, og blir utfylt av Ulvos deilige keys som infiserer kirkerommet med et nesten eventyraktig lydbilde. Det er en kledelig synergi. Flere sitter tidvis med øynene lukket.

Olava har god kontakt med publikum, som veksler mellom trampeklapp og latter. Olava forteller at hun skal spille «something old and something new, something borrowed and something blue.» Vi får servert biter fra hennes nyeste album, «Summer House», men også kjente låter fra hennes to forrige album, som «Great White» og «Back To Love». Olava drister seg også til å synge Kurt Vile-låta «Speak Low», samt Alf Prøysens «Spelldåsen». Det er ofte skummelt å spille andres låter som folk har utviklet sterke forhold til – med mindre man kan tilføre musikken en annen dimensjon eller tolkning, eller man gjør det bedre. Men å høre Olavas tolkninger av Vile og Prøysen - særlig sistnevnte - er til å få hard klump i halsen av.

Også oppbygningen av konserten er forseggjort, som en liten reise i Olavas repertoar, og i låter hun har skrevet for ulike anledninger. Det har et fint spenn, også i tempo og stemning  - fra lystig komikk, til alvor og vakker dunkelhet.

Det er klart liveopplevelsen er sterkere enn å høre noe på plate eller et streamingprogram, som innleder Stig Bang sa det – eller som også John Lyndon sa det mer utbrodert forrige uke. Det er ikke bare fordi det skapes magisk energi i rommet, men også fordi det som oppstår umiddelbart, mellom tilskuer og kunstuttrykket som skapes, er unikt, og kan ikke sammenlignes med et opptak. Her er også arenen en tredje dimensjon i selve konsertopplevelsen.  Der jeg opplever låter som «Summer House» og «Clap Hands» litt for polerte i produksjonen i albumversjon, er det deilig å høre det så nedstrippet og rett frem i kirka. Og jeg liker ikke å gå i kirka en gang, human-etiker som jeg er.

Konsert

Ingrid Olava og Mathias Ulvo

Mo kirke, Smeltedigelen lørdag

Det er et enormt uttrykk vi vitner på scena, og det er mye Olava og Ulvo får ut av liveuttrykket uten perkusjonist og bassist. Bare de to. Det avsluttes sterkt med hiten «Warm Song» til stormende og velfortjent applaus, og Olava må derfor spille et ekstra nummer: «Dark-Eyed December».

Det er befriende å gi seg hen til det stødige pianoets kraftige toner, som står som selve ryggraden i dette kirkeeposet. Vi er trygge i Olava og Ulvos hender.

Ida Madsen Hestman

Artikkeltags