Terningkast 5: Søppel og skyld

TIL SENGS: Edies mamma er sengeliggende i en forsøplet, kald og slitt leilighet. Hvem som tar hånd om hvem i deres kompliserte forhold er likevel usikkert.

TIL SENGS: Edies mamma er sengeliggende i en forsøplet, kald og slitt leilighet. Hvem som tar hånd om hvem i deres kompliserte forhold er likevel usikkert. (Foto: )

«Little Edie» er den snikende, panikkartede innsikten at livet ikke ble som tenkt.

DEL
<div id='netboard-1'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('netboard-1'); }); </script> </div>

Les Rana Blad i en hel måned for KUN 1 kr!

Vi er alle redde for det: At de små valgene vi tar plutselig en dag skal vise seg å være fatale. Ubetydelige små steg som fører til at vi sitter ved enden av veien uten mulighet å trykke på en angreknapp. Gamle og rynkete, slappe og bitre. Livet skulle ikke bli slik.

Mor og datter

I engelske Pickled Image og Figurteatret i Nordlands tredje samarbeid, «Little Edie», treffer vi på Edie og moren. De bor i en forsøplet, kald og slitt leilighet utenfor New York. Katter er overalt, noen levende og noen døde. Først er det et ganske morsomt møte. De er positive, synger og ler.

Søppelet er mest perifert, en ubetydelig detalj. Helt til vi litt etter litt får vite mer om disse to, basert på to slektninger av Jackie Kennedy. Edie lengter til sentrum. Hun lengter til gamle tider da hun var ung og lovende. Da hun hadde hår og ingen rynker.

- Jeg husker da hun fikk så mye oppmerksomhet. Dansegulvet stoppet opp da hun bevegde deg, sier moren. Edie fryser til. Begge klamrer seg til fortiden, til hva som kunne ha blitt om ikke. Om bare.

- Om ikke du hadde skilt deg, skriker Edie.

- Om bare du kunne giftet deg med en av alle de rike mennene som fridde, kjefter moren. De er fattige, forlatte og søppelet blir mer og mer påtrengende Edie og moren har blitt til overs.

Moren er sengeliggende og Edie sier hun ga opp livet i New York og en karriere i rampelyset for å ta vare på henne. Moren påstår på sin side at datteren ikke tålte at en gift mann forlot henne, og at hun måtte bruke år på å bygge opp datteren. Hvem som har rett vet vi ikke, kanskje er de begge offer.

Dystert

Scenografien og musikken er som i «Hunger», dyster og vakker. Måten dukkene får liv er magisk. I enkelte stunder kan man ikke unngå å merke at de føres av folk, men for det meste dras man inn i deres verden. De henvender seg til publikum, synger og Edie danser.

Den røde tråden er rufsete. En må selv tolke og pusle sammen historien, og derfor kan man savne en mer tydelig stigende fortellerkurve.

<div id='outstreamvideo'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('outstreamvideo'); }); </script> </div>

Helheten blir likevel styggvakker, og slutten er åpen som et truende stup. Om det er for sent å gjøre det man egentlig vil får vi ikke vite sikkert. Ikke om det er verdt det heller. Det eneste vi vet er at vi aldri vil bli noen Edie.

Siri Nybakk

Artikkeltags