Sven Henriksen, innflytteren, oppvokst i Malangen som han er, med sin "søring-dialekt", har fått Rana kommunes kulturpris. Han sier han er overrasket over det. Han om det. Vi andre er ikke det.

Og sant å si, hvis jeg kan være så frekk å hevde det, så tror jeg ikke han er det selv, heller. Han mener i hvert fall ikke det er ufortjent. På tampen av 2016 skrev han for eksempel i sin blogg: "Og når priser og utmerkelser deles ut, ambassadører skal kåres så spiller det ingen rolle hva en «søring» måtte ha gjort i og for byen, de som velger og bestemmer kommer rett og slett ikke på at det finnes bidragsytere som ikke snakker byens dialekt eller er født i byen."

I fjor ble ikke kulturprisen gitt til noen. Det var første gang etter 40 år med prisutdelinger. Da startet Sven Henriksen en ganske interessant debatt på sin Facebook-vegg. "Hva er kriteriene for å få Rana Kommunes Kulturpris? Må man være fra Mo? Det står i denne artikkelen at det ikke ble funnet noen verdige kandidater som nådde opp til kriteriene for kulturprisen, det er jo helt merkelig siden vi har så mange fantastiske kulturarbeidere i denne byen som leverer strålende arbeid?" I en kommentar listet han selv opp flere andre navn, men jeg mistenker at han også hadde seg selv i tankene. "Vi får vel bare jobbe på alle sammen så blir vi kanskje verdige før vi går av med pensjon" som han selv spøkefullt kommenterte. I kommentarfeltet vekslet folk mellom å ta selvkritikk på at de selv ikke hadde levert inn forslag, kritisere kommunen og kulturutvalget som ikke selv hadde funnet noen verdige kandidater og tanker om å endre måten prisvinnere velges på.

Onsdag fant kulturutvalget en verdig kandidat. Det ble Sven Henriksen. Det er en pris det er veldig vanskelig å argumentere mot når man vurderer hans innsats på kulturfeltet.

Sven Henriksen kan skrive om at han er en fremmed i denne byen så mye han vil, han er vår mann. Det betyr ikke at ikke meningene er delte om mannen. Han har markert seg som skuespiller, sanger, dramatiker, blogger og bokforfatter. I tillegg til et stort kulturelt bidrag, er han en sterk samfunnsdebattant med ståsted godt plantet på venstresiden av det norske politiske landskapet. Sven Henriksen er mannen du elsker eller hater. Eller gjør begge deler. Men det skal godt gjøres ikke å ha en mening om han.

 

Han har aldri vært fast ansatt på Nordland Teater, men har siden 2005 på jevnlig basis arbeidet for teatret. Blant annet sto han bak publikumssuksessen Svarta Bjørn i 2013 - den største forestillingen som var satt opp på Nordland Teater. Figuren Siw Anita - ikke en av mine favoritter, er jeg nødt til å få skyte inn - har åpnet lattergapet til store deler av Rana. I år spilte han, selv 63 år gammel, barnet Lille Eyolf. Det er et bredt spekter.

2018 var også året hans debutbok "Men hold kjeft da, Henriksen" kom ut. Tittelen er ikke veldig ulik tanker jeg selv har hatt opptil flere ganger. Men så kommer jeg til meg selv. Og skjønner at Sven Henriksen skal fortsette å provosere oss. Og glede oss.

Kenneth Johan Gabrielsen

Nyhetsredaktør