Svimlende skjebnesang

MERE: Helgeland Kammerkor og KammeRana begeistret publikum i Gruben kirke, og de lover det ikke er siste gang de opptrer sammen. Foto: Hedda Hiller Elvestad

MERE: Helgeland Kammerkor og KammeRana begeistret publikum i Gruben kirke, og de lover det ikke er siste gang de opptrer sammen. Foto: Hedda Hiller Elvestad Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

De er klingende klare på at de skal samarbeide igjen. Det var publikum også.

DEL

Det er flere ting som nesten ikke er til å tro med søndagskveldens opplevelse i Gruben kirke, men likevel er det mest utrolige at Helgeland Kammerkor og KammeRana ikke har samarbeidet før «Carmina Burana».

- Det er første gang, men helt sikkert ikke den siste, sa dirigent Chris Eva, da han åpnet konserten i Gruben kirke.

Vel, nå har dere lovt det!

Det er nemlig ingen tvil om at publikum vil kreve mer av denne himmelske unionen.

Kraftfullt

KammeRana og Helgeland Kammerkor har hver sin avdeling før hovedverket, men åpner sammen med Claudio Monteverdis «Domine ad adiuvandum». Den er en del av verket «Vespero della Beata Vergine», liturgi for aftensang. Den ikke bare passer perfekt i kirkerommet, men setter også den skyhøye standarden for resten av konserten. Stemmene i koret er så presis bygget opp, at de høres ut som nettopp den dype og lange lyden fra kirkeklokkene.

Både KammeRana og Helgeland kammerkor briljerer med sine egne avdelinger, men det er ikke mulig å toppe kvelds absolutte hovedrett. Når ikoniske «O Fortuna», slår ut med full kraft fra alteret, strekker knapt superlativene til.

Helgeland Kammerkor og KammeRana drønner i en musikalsk symbiose som du skulle tro tilhører 100 mann og et fullsatt orkester. KammeRana var for anledningen forsterket med Lajla Hortman på pauker og Jack Royle på trombone. Fra de vareste krusningene til de stormende toppene i «Carmina Burana» satt det som et skudd. Helgeland Kammerkor er distriktets beste kor, men dette er svimlende høyder for det som tross alt er amatører. Hatten av for hver eneste en av dem! Og for dirigent Chris Eva. Her står uten tvil en særdeles musikalsk mann i spissen.

Undertrykt applaus

Man er da disiplinert, men etter hvert føles det direkte naturstridig å ikke kunne klappe mellom satsene, som etter Kjell Oskar Olsens formidable solo på «Omina sol temperat» eller Anja K. Olsens inderlige kjærlighetserklæring i «In trutina».

Det tok vi alle igjen til slutt. Rungende bravorop, stående applaus og tårer som rant.

- Jeg hadde ikke drømt om at det skulle være så bra. Et skikkelig løft på en søndag, sier Lars Nielsen til Rana Blad, i jungelen av lovord fra publikum til aktørene.

Sidsel Hyttan i Helgeland Kammerkor skinte som en sol da tilskuerne begynte å trekke ut av kirka.

- Vi traff hverandre første gang på fredag, og pang! der satt det! forteller Hyttan.

- Det er som å løpe maraton. Alle vinner!

Hedda Hiller Elvestad

Artikkeltags