Trusselen fra Rana

Artikkelen er over 13 år gammel

«Folk med tilknytning til Rana» har ikke forståelse for det forskere arbeider med, skal vi tro professor Vigdis Ystad.

DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

Leder Hun holder selvfølgelig til i Oslo og hun er «urolig» etter at Nasjonalbibliotekets styre har ansatt ranværinger i fire av syv direktørstillinger. I tillegg er både nasjonalbibliotekar og assisterende nasjonalbibliotekar fra Rana. Og da nytter det lite at de bor og har kontor i Oslo!

Morgenbladet brakte i går en sak der temaet var alle ranværingene som oversvømmer Nasjonalbibliotekets ledelse og hvor uheldig dette er for kvaliteten på det arbeidet som gjøres. Professor Ystad ved Universitetet i Oslo var den eneste kilden som sto fram med navn. Resten var bygget på anonyme kilder blant de ansatte ved Nasjonalbiblioteket i Oslo og journalistens antagelser.

Saken oser av en generell mistro til at ranværinger, uansett hvem det måtte være, er i stand til å gjøre en god jobb. Leser man hele saken, sitter man igjen med inntrykket av at ranværingene nærmest er en trussel for Nasjonalbibliotekets framtidige kvalitet. Det burde ikke ha vært noen nasjonalbibliotekavdeling i Rana - alt burde ha ligget i Oslo. Og det burde ikke har vært ranværinger i toppstillinger ved biblioteket. Da ville det ha blitt bra!

Nasjonalbibliotekets avdeling i Rana er en suksessbedrift. Her sitter folk med betydelig kompetanse på en rekke spesielle områder og fagmiljøer som høster internasjonal anerkjennelse har blitt bygget opp gjennom årene siden starten i 1989.

Etableringen av Nasjonalbiblioteket var et direkte resultat av ranaomstillingen. Fagmiljøene i Oslo dømte satsingen nord og ned. De mente det ville bli umulig å få kompetente fagfolk til å flytte til Mo i Rana og dessuten var Rana en avkrok på Guds jord og så langt fra verdens navle, Oslo, som det gikk an å komme. Det kunne virke som om det var bedre å ikke ha et nasjonalbibliotek enn å ha et i Mo i Rana.

Nå var det helt fra starten av meningen at Rana skulle være en avdeling og at det skulle etableres et hovedsete i Oslo. Det er da også etter hvert blitt gjort. Og dessverre virker det som om i alle fall en del av de ansatte i Oslo viderefører de arrogante og nedlatende holdningene overfor distriktene som kom fram under etableringen i 1989.

I artikkelen i Morgenbladet er nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein intervjuet og hun forteller at ansettelsene selvfølgelig ble foretatt ut fra kvalifikasjoner og ikke geografi. Men det synes å prelle av som vann på gåsa.

Det burde ikke være unaturlig at mennesker som har arbeidet i mange år ved Nasjonalbiblioteket har opparbeidet seg kompetanse nok til å fylle direktørstillinger, selv om de altså er fra Rana!

Styret i Nasjonalbiblioteket har nok vært opptatt av å få de beste folkene inn i lederstillingene. Uansett om en av Morgenbladet anonyme kilder mener at «man hadde bestemt seg for visse personer og dem skulle man ha - basta!» Og at journalisten etter å ha kastet «et blikk på søkerlistene» sier seg enig i kildens vurdering!

Det må innrømmes at man blir provosert av å lese artikkelen i Morgenbladet. Provosert på distriktenes og ranværingenes vegne. Samtidig vet vi at det er oslomiljøet som i all sin selvgodhet har et problem.

Nasjonalbibliotekets ledelse har tydeligvis en stor utfordring foran seg med å få de ansatte til å respektere og forstå hverandre på tvers av geografi og fagmiljøer.

Artikkeltags