Inhuman målsetting

Artikkelen er over 16 år gammel

Mine erfringer som ansatt ved et asylmottak har fått meg til å undre hva som er de reelle målsettinger i landets flyktningepolitikk.

DEL

Leserbrev Formelt skulle jo disse reflektere våre internasjonale forpliktelser i forhold til FN-konvensjonen; å ta i mot og gi beskyttelse/opphold til mennesker som har flyktet fra sitt hjemland til Norge p.g.a. forfølgelse, trakassering eller trusler mot liv og helse.

Hver enkelt asylsøker pliktes å gis individuell, reell behandling av sin asylsak og vurdering av dens bakgrunn.

På det reelle plan synes imidlertid norsk flyktningepolitikk å være styrt av et «overordnet» motiv; en målsetting om å avvise flest mulig. Dette utgangspunktet ligger åpenbart som en føring i arbeidet til den enkelte saksbehandler, noe som tilnærmet automatisk medfører at reell eller oppkonstruert tvil notorisk faller i asylsøkers disfavør. Jeg har sett så mange asylsøknader/avhørsdokumenter fra reelle flyktninger; mennesker som har falt i unåde hos lokale eller nasjonale myndigheter i de nye «demokratier» i øst, grunnlagt i etnisitet, politisk opposisjon eller religiøs tilhørighet, og som har levd med trusler og trakassering; altså i grunnleggende, berettiget utrygghet. Disses søknader har blitt systematisk avvist, ikke med begrunnelse i søknadens substans, men i at «det er ikke krig i ditt hjemland».

Målsetningen om å sende flest mulig ut er determinerende - ikke plikten til å hjelpe nødstedte og fareutsatte. Asylsøkerne får et inntrykk av at det er «skurkeaktig» å søke redning i Norge, at det ikke har noe med menneskerett og menneskeverd å gjøre.

Jeg er klar over at vi av kapasitetsmessige, situasjonsrelaterte og relative grunner ikke kan innvilge opphold for rene økonomiske «flyktninger» (innvandrere). Det er ikke denne kategori jeg omtaler her, selv om jeg innser at det av og til er vanskelig å skille distinkt. Men det er her jeg mener UDI av det kristne/humanistiske Norge må instrueres om å vise generøsitet og velvillig skjønn, og, som i en rettssak, la tvil komme «tiltalte» til gode - slik at vi ikke - som nå - risikerer å sende folk ut i livs- eller helserisiko på grunn av en «færrest mulig»-politikk.

Vi i Vest-Europa er privilegerte. Vi har oppnådd høy leve- og livsstandard, men er ubegripelig lite opptatte og samvittighetsbelastede av hvordan vi har oppnådd dette, og på hvems bekostning. Det er jo ikke mer enn 10-15 år siden vi i Vest-Europa «flyktet» til Nord-Amerika, Sør-Afrika, Australia, Latin-Amerika etc. i noen grad på p.g.a. politiske og religiøse fluktbegrunnelser - men i hovedsak som «økonomiske» flyktninger. «Vi» møtte ikke krav om å «tilpasse oss», vi bare overtok, og drepte eller fordrev de som bodde der. Og stort sett resten av verden tok «vi» til eie, som kolonier. Man skulle tro at vår forhistorie ville mane oss til et visst nivå av humanitet og generøsetet overfor mindre privilegerte medmennesker, hvis «feil» og ulykke bare består i at de tilfeldigvis ble født i «galt land».

Hugo Fredriksen, Herøy

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags