Jeg husker bare frostklare netter hvor det knaket i snø under skoene og nordlyset flammet, hvor stjernene funklet og parafinlampene glødet i alle vinduer

Einar Johs. Ebbesen forteller om jula på Helgeland, slik han husker det, for 70 år siden.

DEL

LeserbrevVi bor i Bergen og hvert år blir besteforeldre invitert til juleavslutning på Eikanger skole. Det gleder vi oss alltid til. Både min kone og jeg er virkelig imponert over hva elevene får til. De danser, synger og framfører sketsjer med stor iver. All ros til lærerne som har evnet å motivere elevene til å delta i underholdning for oss! Til avslutning serverer elevene kaffe og kaker. Vi takker elever og lærere og gleder oss allerede til neste års juleavslutning.

Det kan sikkert diskuteres, men jeg tror likevel at julen i min barndom var av større betydning for oss enn den er for dagens barn. Selv uten dagens overflod der vi nærmest drukner i juleeffekter, tror jeg at vi gledet oss langt mer over julen enn barna tilsynelatende gjør i dag. Jeg har derfor lyst til å fortelle litt om min barndoms jul for om lag 70 år siden.

Det er imidlertid slik at når vi forsøker å huske tilbake, har vi en tendens til å kun minnes det positive. Når jeg nå forsøker å beskrive en jul på Helgeland blir det muligens noe feil; i så fall må det godskrives denne «#8220;naturloven»#8221;.

Julen på en liten øy på Helgeland for 70 år siden, var en jul uten elektrisk strøm og innlagt vann. Parafinlamper sto for belysningen, og all oppvarming var med vedfyring. På denne tiden av året hogde vi smågutter ved fra morgen til kveld. Vedhaugen måtte rekke til hele julen. Alle flisene jeg fikk i hender og fingre er glemt, men jeg husker meget vel den inderlige tilfredsheten over fullført jobb – og enda bedre var det hvis min vedhaug var større enn kameratenes – for selvfølgelig konkurrerte vi!

Forberedelser

I november var det slaktetid med alle de sysler som hørte til. Det ble laget blodpølser med flesk eller talg, fårerull og sylteflesk. Slaktet ble rensket for brusk og sener til kalvgomme. Det var en hektisk aktivitet med forberedelser og tillaging av julemat. Hjemme ble alt av kopper og messing pusset, for alt måtte skinne. Huset ble rundvasket – det skulle lukte jul. Men den virkelige lukten av jul kom etter min mening ikke før duften av serinakjeks og smultringer sivet ut fra kjøkkenet! Alt bakverk som ble brent, fikk vi barn spise – det skulle gi god sangstemme, ble det sagt. Med ustabil stekeovnsvarme ble mye brent, så det var ikke så rart noen fikk S i sang på skolen!

Jeg minnes godt den nærmest søvndyssende lyden av rokk og karder på kveldene. Ulla ble spunnet til garn; garnet skulle til slutt farges og kanskje bli julegaver. Lokale strikkefantomer fikk mange hemmelige oppdrag på denne tiden.

Det var nok en hektisk og travel tid, men vi alle skjønte hensikten: Travelheten hadde et formål, noe som er avgjørende hvis arbeidet skal gi glede.

Vi barn var merkbart snillere og mer hjelpsomme i førjulstiden. Forventningene vokste etter som dagene gikk, og når adventstiden begynte, ble det virkelig merkbart.

På butikken var det kommet nye varer med eksotiske dufter. Etter fem krigsår var vi sulteforet på varer som vi i dag knapt registrerer er der. Jeg kunne stå i timevis på butikken og suge til meg duften av appelsiner, epler, rosiner, svisker og fikener – dufter som til da kun hadde eksistert i min fantasi når jeg leste i Rolfsens lesebok at «#8220;Jon spiser et rødt eple.»#8221;

Julegaver

Penger til julegaver ble spart over lengre tid. Det var ikke mange kronene jeg hadde, men en pilk og et par torskeruser hadde sikret et lite utbytte. Aldri har vel julegaveinnkjøp blitt så grundig vurdert som den gang. Her måtte det ikke bli noen budsjettsprekk! Først skulle alle hjemme ha presang, og så måtte det være noe til skolekjæresten. Og den presangen skulle overleveres direkte, for å være forelsket var lite karslig, så det måtte selvsagt være hemmelig.

Vareutvalget var ikke all verden, så det ble stort sett såpe og billig parfyme til damene i familien og etterbarberingsvann til mannfolkene. Men det var virkelig populære presanger! Etter fem år med gråsåpe, eller B-såpe, var det himmelske dufter som nå åpenbarte seg. Selvfølgelig ble innkjøpene supplert med nyttige bruksgjenstander laget på sløyden. I dag kan en få julegavene ferdig innpakket med sløyfer og bånd, men den gang var dette noe man gjorde selv – og med stor glede. Det var en prosess som ble gjort med flid og i største hemmelighet. Så gikk man rundt og beundret sin innpakkede hemmelighet – og verket etter å fortelle hva pakken inneholdt.

Ja, adventstiden var en vidunderlig tid med et skyhøyt forventningsnivå – selv om all fornuft og kjennskap til familiens økonomi tilsa at drømmen om lengdeløpsskøyter med sko, hoppski og langrennsski kun var utopi.

Lang ventetid

Tiden fram mot julekvelden var ulidelig lang, men ble fylt med sysler, mellom annet å lage julepynt. Vi flettet julekurver av glanspapir og himmelstiger av kreppapir. På skolen trente vi på julesanger, og hjemme eksaminerte bestemor meg titt og ofte i juleevangeliet.

På brygga ble lutefisken tilberedt – samt andre sysler som var mer forbundet med hemmelighetskremmeri. At forretningene hadde stor omsetning på Munkholmen likørekstrakt var likevel ikke noen stor hemmelighet.

Brønnbåten seilte rundt i skjærgården og tømte rusefiskernes fiskekummer før kursen ble satt til Trondheim med juletorsk til trønderne. Mange ganger siden jeg selv ble navigasjonsutdannet, har jeg beundret skipperne på brønnbåtene, som fant fram i mørke vinternetter, uten radar og i uoppmerkede leder.

Hjemme gikk de pårørende og håpet at brønnbåten rakk tilbake før julaften, noe den ikke alltid gjorde.

Vi barn ventet også på tilbakekomsten fra det «#8220;store utland»#8221;, som Trondheim representerte i de dager, for da kunne det vanke smaksprøver av smørbukk-karameller.

Lillejulaften var ventetiden nesten over. Da ble juletreet satt på fot eller «#8220;skjeftet»#8221; som vi sa, og nesten hver gang ble vi skuffet over hvordan det så ut. Selv om min far hentet juletre på fastlandet for salg, reserverte han aldri et pent tre til seg selv. Etter massiv familiekritikk måtte han fram med bor og sette inn flere greiner for at treet skulle ligne mest mulig på julekortenes juletrær.

Så skulle treet pyntes, og innenfor husets fire vegger startet en intern maktkamp om hvem som skulle foreta den høytidelige og ærefulle handling. Det ble som oftest inngått et kompromiss, noe som tilsa at vi skulle være sammen om pyntingen. Det medførte en hektisk aktivitet; kuler og glitter ble nærmest kastet på treet, man måtte jo for alt i verden få pyntet mer enn lillesøster! Neste morgen var det tydelig at noen hadde systematisert pyntingen.

Selve Kvelden

Endelig opprant dagen – med Kvelden. Tiden sneglet seg av sted, og det syntes aldri å bli kveld. På butikken ble de siste innkjøp gjort og de siste nyheter utvekslet. Mens den eldre garde tygget ekstra store skrå- og snuspriser og ungdommen dampet hostende på kjøpesigaretter, ble det ønsket god jul til hver og en. De som måtte i båt, rodde hjem, mens de øvrige tente lommelykten og bega seg på hjemvei. En rekke små lys duppet i vintermørket og indikerte folk på veien, eller egentlig på vei over snøskavlene. På den tiden var det verken veibelysning eller snøbrøyting.

Så senket endelig julefreden seg over øyene. Vi unger hadde vært i badestampen og blitt grundig skrubbet. Gulvet hadde fått en siste vask, og ved og vann var båret inn. Og når fjøsstellet var unnagjort, dyrene hadde fått litt ekstra fôr og man kunne gå inn i stuen var det ren høytidsstemning. Mon tro det ikke var slik Alf Prøysen følte og tenkte da han ble inspirert til Julekveldsvisa?

Så kom bestemor og befalte at parafinlampene skulle tennes i alle rom. Det var nok med referanse til julesangen hvor det i 5. vers heter at «#8220;Så tender moder alle lys, så ingen krok er mørk.»#8221; Så kunne bestemor og alle vi andre gå ut og beundre vårt opplyste «#8220;slott»#8221;. Og med nordlyset blafrende over himmelen og funklende stjerner kunne hvem som helst føle stemningen sprenge på i brystet. Hver gang jeg hører Jakob Sandes «#8220;Det lyser i stille grender av tindrende ljos i kveld»#8221;, er jeg sikker på at det var slik han også hadde følt og sett julekvelden.

Så satt vi der, striglet og vannkjemmet, og stirret med beundring på juletreet mens duften av juleribbe bredde seg i stua. Endelig ble det gitt klarsignal til bordsetning. Et strengt blikk fra bestemor var ordre om å lese bordbønn og så kunne kveldens festmåltid begynne.

Et nytt, strengt blikk fra bestemor indikerte at jeg kunne takke for maten, hvoretter neste akt kunne starte: Juletreet ble plassert midt på gulvet og vi dannet ring. Så sang vi de kjente og kjære julesangene mens min musikalske storesøster trakterte orgelet. Etter at julesangene var sunget, kom endelig høydepunktet for oss barn – pakkene skulle åpnes! Nesten alle var myke, og inneholdt nytteting som strømper, gensere, skjerf og luer. Det visste vi på forhånd, så myke pakker var ikke så populære som harde, der innholdet var mer spennende.

Etter så mye ståk og spenning falt vi tidlig i søvn julekvelden. Det var imidlertid en god og tilfreds søvn, og julen var heller ikke over. Riktignok var det forbudt å gå ut første juledag, men andre juledag var det juletrefest på ungdomshuset, hvor kunne vi treffe venner og få vist fram den nye julegenseren eller det røde skjerfet.

Slik husker jeg julen for 70 år siden.

Jeg våger å påstå at jula før var mer en bevisst bursdagsfeiring for Jesusbarnet. Nå feirer vi mer Mammon, som er på kjøpesentrene hvor han jobber som julenisse. Det er synd, fordi jeg tror barn på den måten går glipp av det vesentligste med jula.

Selv har jeg glemt snødrev, isende vind og snøskavler. Jeg husker bare frostklare netter hvor det knaket i snø under skoene og nordlyset flammet, hvor stjernene funklet og parafinlampene glødet i alle vinduer.

Julestjerna på Helgeland var nok planeten Venus, som vi kunne se på østhimmelen over fjellet De Syv Søstre.

Julestjerna over byfjellene i Bergen er nok også Venus, som vi ser over taket til jordmødrene på Kvinneklinikken.

Et godt nytt år ønskes alle i Rana.

Einar Johs. Ebbesen

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags