I den søvnige lille byen jeg bodde i da jeg var liten gutt sto det et hus inne i en hage.

I det huset bodde forfatterinnen som gikk uten bh og med flagrende lilla gevanter. Mors venninner kunne fortelle at hun ikke barberte seg under armene og drakk rødvin i hagen om natten og hulket under fullmånen sammen med venninnene sine som hun kalte søstre.

Disse damene er en skam for kvinnekjønnet, sa mor oppbragt. De tenker mer på seg selv enn på mann og barn. Tante Solveig hadde vært på biblioteket og hørt forfatterinnen lese fra sin siste bok, og det som sto i den var ikke for sarte sjeler ble det hvisket i det moderne kjøkkenet i boligblokka i den lille grenda som på folkemunne ble kalt Grautdalen fordi innskuddet på leilighetene var så høyt at de som bodde der bare hadde råd til å spise grøt.

Norge var i ferd med å riste av seg de verste ettervirkningene av krigen, og noen kvinner hadde fått det for seg at de var undertrykte og ville tjene sine egne penger og ikke være avhengige av mennene sine. Munnene snurpet seg sammen over Tropisk Aroma og kaffe, man skal høre mye!

Forfatterinnen i det moderne funkishuset i rød murstein kunne ingen styre.

Hun gikk i sine lilla gevanter og delte ut løpesedler sammen med venninnene sine, og på nettene danset de heksedans i hagen og spilte gitar. Noen ganger hentet de ut platespilleren og spilte plater der damer med sinte stemmer sang på fransk og engelsk. Og rødvinen flommet i elver lenge etter at alle i borettslaget hadde gått til ro.

Jeg vet ikke hvor gammel jeg var da jeg leste en bok av denne forfatterinnen.

”Det grådige hjerte.” het den. Noveller.

Jeg husker at jeg tenkte at hun ikke skrev slik som alle andre forfattere jeg hadde lest. Nå hadde jeg ikke lest så mange bøker, men dette var liksom ikke en bok. Hun skrev om oss, om livet, de vanlige menneskene.

Det var ingen helter, det var bare damer som kunne ha vært mors venninner som brast i gråt over skjærefjøla ved benken på kjøkkenet. Eller om oss, på hytta med måkeskrik og alt det vi ikke våget å snakke om.

Det lå en angst, men også et åpent vindu i tekstene hennes. Hun satte meg fri, og tok meg til fange i bøkenes verden.

Veien fra Bjørg Vik til Simone de Beauvoir var ikke lang.

En ny om større verden åpnet seg. Snart slukte jeg bøkene til denne franske kvinnen som levde i et åpent forhold med Jean Paul Sartre, og atten år gammel satte jeg meg på toget til Paris via København for å se Café de Flore på Bld. St. Germain med egne øyne.

Mens toget kvernet seg nedover kontinentet og sidene i ”Det annet kjønn” av de Beauvoir ble slukt så jeg plutselig min mors liv i et annet lys. Hennes ufrihet på grunn av mangel på egne penger, fullstendig avhengig av sin mann. Og jeg vet ikke sikkert, og kanskje er det ønsketenkning, men det kan ha vært under den togturen at det slo meg at en mann også kan være feminist.

I dag vet jeg selvfølgelig at alle kan være feminister, men at mange menn, og alt for mange kvinner vegrer å kalle seg det.

For fremdeles spøker bildet om gale, sinte kvinner i lilla gevanter i manges hode. Du vet, disse sure, bitre damene som egentlig er lesbiske og sinte på alle menn. En annen seiglivet myte er at feminisme er noe som hører til på venstre side av midtstreken i norsk politikk. Det kunne ikke være mer feil. Feminisme og feminisme finnes i alle farger og fasonger fra feminist ”light” via helt vanlig forkjemper for like rettigheter for alle, til det mer militante. Og dessverre er det alt for mange av begge kjønn som mener at kvinnedagen på 8. mars ikke lenger behøves her i dette likestilte og frie demokratiet. Men er den det?

#metoo fikk skjelettene til å skrangle seg ut av både forventede og uventede skap, og satt en støkk i oss alle. For vi var slettes ikke så frie og likestilte som vi trodde. Og det var verre enn det vi kunne våge å forestille oss.

Så i dag sitter jeg her og sende gode tanker til Bjørg Vik i sine lilla gevanter, mørke blikk og hennes den gangen sjokkerende bøker som fikk meg og mange til å våkne fra dvalen.

Jeg tenker på Simone de Beauvoir, på Erica Jong, på Suzanne Brøgger og på Margareth Johansen, på alle de som gikk foran og tråkket opp stiene for de som skulle komme etter.

Så kanskje tiden er inne igjen for å hoppe i de lille gevantene, ta på den sinte hatten så de skjønner hvem de har med å gjøre.

Skråle noen sinte sanger under månen, og skrive rasende bøker.

Ingen kamper er vunnet for all fremtid, og sporene blåser så hurtig igjen etter det som tør å gå foran.

For som Berit Ås så treffende sa:

”Om du ikke er forut for din tid, så kommer din tid aldri.”

Sven Henriksen