Både naturvern og klimavern er svaret på framtidas utfordringer

Av
DEL

MeningerSvar til Jan Gabor, markedsdirektør i Mo Industripark.                                  

Markedsdirektør i Mo Industripark, Jan Gabor, skriver i Rana Blads nettavis 5. september (og i papirutgaven 9. september) at «det er en myte at vi har for mye kraft i Nordland» og argumenterer for at mer natur må ofres i klimakrisens navn. Han begrunner dette med Statnett sin nye rapport om elektrifisering av Norge («Et elektrisk Norge – fra fossilt til strøm», Statnett 19.03.2019). Statnett har der beregnet at det trengs ytterligere ca. 40 TWh/år i tillegg til dagens strømproduksjon (145,7 TWh i 2018) for å fase ut fossil energi i Norge.

Til dette er det å si at kraftoverskuddet i Nordland fylke og i Norge for tiden er på hhv. rundt 6  og 10–15 TWh i året. Så dette er overhode ingen myte. Hadde ikke Norge vært knyttet til det europeiske strømmarkedet via utenlandskablene, så ville det heller ikke ha vært mulig å bygge ut mer kraftproduksjon i Norge på mange, mange år nå fordi vi simpelthen ikke ville fått avsetning for all overskuddskrafta. Loven om tilbud og etterspørsel ville gjort strømprisene våre lave og medført 1) at nye kraftanlegg ville blitt ulønnsomme og norsk natur ville blitt spart, 2) at konkurransekraften til norsk industri ville ha vært styrket og 3) at vanlige strømabonnenter i Norge ville ha hatt adskillig lavere strømregninger.

Men med de politisk vedtatte utenlandskablene importerer vi isteden europeiske kraftpriser. NVE forklarer de høye kraftprisene i 2018 (de høyeste siden 2010 tross overskudd på         10,3 TWh) slik i rapporten «Driften av kraftsystemet 2018», side 2: «Økte kull- og gasspriser og en fordobling i kostnaden på CO2-kvoter økte kostnaden for kraftproduksjon i Europa. Dette påvirket også de norske kraftprisene gjennom mellomlandsforbindelsene.» Sitat slutt. Det er dette kraftregimet som medfører store økonomiske overskudd i norske kraftselskaper på bekostning av innenlandsindustrien og vanlige folks strømregninger og gir samtidig investorer - for tiden i hovedsak utenlandske investerings- og pensjonsfond - blod på tann i å beslaglegge mer norsk natur med sine vindturbinanlegg. Det forundrer oss at norsk industri, her representert ved markedsdirektør Jan Gabor i Mo Industripark, ikke er mer på banen i å bekjempe gamle (kreve redusert anvendelse av de) og nye utenlandskabler.

Jan Gabor sitt regnskap for å hente inn Statnetts beregnede 40 TWh/år er ingen objektiv øvelse. Det er tvert imot politikk og verdivalg. En skal hente inn disse 40 TWh ved å bygge ut nye (vind)kraftanlegg slik Gabor ønsker eller ruste opp gamle vannkraftverk. En kan fortsette å sløse med kraft eller økonomisere med den. Kort sagt, enten beslaglegge mer naturmangfold eller spare det vi har igjen av dyr, insekter, planter, myrområder (CO2-lager!), reindriftsbeiter osv. til neste generasjoner.

I Statnett sitt tall inngår 12 TWh/år for å elektrifisere oljevirksomheten på sokkelen. Men oljevirksomheten skal og må bli faset ut (og utviklingen kan tvinge det fram før vi aner). De resterende 28 TWh/år (og vel så det) kan frigjøres ved energisparing i bygg og anlegg, stipulert til 15 – 20 TWh/år innen 2030 ifølge en Sintef-rapport fra i år. Videre kan det innhentes økt kraftproduksjon på 20 – 30 TWh/år ved å ruste opp gamle vannkraftverk uten vesentlige nye naturinngrep ifølge forskergruppen HydroCen på NTNU (Dagens Næringsliv 10.05.2019). Gabor bestrider dette ved å skrive at opprustning er ulønnsomt. Ja, pr. idag er dette ulønnsomt fordi oppgradering av gamle vannkraftverk belastes med grunnrenteskatt på 35,7% pluss selskapsskatt på 22%, tilsammen ca. 58% skatt mens nye vindkraftanlegg slipper unna med bare 22% selskapsskatt og i tillegg har langt gunstigere avskrivningsregler. Det er kun et politisk spørsmål å avvikle denne forskjellsbehandlingen og fremme vannkrafta.

FNs Naturpanel (IPBES) sier i sin rapport som kom ut den 6. mai i år, at vi er nødt til å bevare de resterende 25% av noenlunde urørt natur på jorda dersom menneskeheten skal overleve. Jorda er et avgrenset økosystem. Vi har ingen Planet B. Ytterligere arealbeslag er like truende for vår framtid som klimagassutslippene, skriver Naturpanelet. Så lenge næringslivseliten ikke tar denne erkjennelsen på alvor, så kan de se langt etter et «trepartssamarbeid» mellom miljøbevegelsen, arbeids- og næringsliv og kommunene som Jan Garbor slår et slag for på slutten av artikkelen sin. Da spår vi isteden stadig høyere temperatur i miljøkamper som mot vindindustriplanene på Sjonfjellet og nye sjokk for eliten i kommende Stortings- og kommunevalg.

Naturvernforbundet i Nordland v/Bjørn Økern, leder og Dag Johansen, styremedlem

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags