Gå til sidens hovedinnhold

Rana/Vefsn syndromet er nok sannsynligvis det mest livskraftige som Helgeland kan tilby

Artikkelen er over 4 år gammel

En leser tar for seg krangelen på Helgeland når det gjelder flyplass og sykehus,

Leserbrev Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ny felles stor flyplass og nytt felles sykehus på Helgeland – atter et nytt kapittel i serien om det å ikke ha evne og vilje til å samarbeide for å oppnå en maksimal og rask gjennomføring. Ja, så er det i gang igjen, nå med to store prosjekter som virkelig har en vesentlig betydning for hele Helgelands videre utvikling – først og fremst for regionens trygghet, vekst, sysselsetting, attraktivitet osv. som kan skape uante videre utviklingsmuligheter. Dernest også av stor nasjonal betydning for å bygge ut og modernisere hele Norge.

Begge prosjektene er tilsynelatende gode, og egentlig svært lett og enkelt å få realisert, men det er dessverre slik at fordi dette gjelder utviklingen av nettopp Helgeland, så starter den vante krangelen, med store bokstaver, som har vært kjennetegnet og sedvanen i massevis av år.

Rana/Vefsn syndromet er nok sannsynligvis det mest livskraftige som Helgeland kan tilby. En virkningsfull medisin mot dette tror jeg vil være helt umulig å fremskaffe. I alle fall med å benytte historiske fakta om andre prosjekter som har tatt årelang tid før realiseringen ble et faktum - fantes det heller ikke da slik medisin.

Dette er selvsagt svært beklagelig og uheldig at denne «sykdommen» ikke kan kureres, men i stedet spres videre med morsmelka, og må vel derfor konkludere med at denne gen-feilen får vi leve med også i fremtiden.

Som fraflyttet fra en av Norges vakreste sted og region, er det naturlig for meg å følge med i nyhetsbildet, men må innrømme at det til tider er litt flaut – å angi min tilhørighet - i møte med andre som også har interesse for samfunnsutviklingen og er opptatt av hele distrikts Norge som vi egentlig kan kalle hele Helgeland.

Jeg verken kan, vil eller har kompetanse til å vurdere den maksimale samfunnseffektiviteten og lønnsomheten i noen av prosjektene. Med mitt lille snev av såkalt «sunt bondevett», må jeg likevel konkludere med at «jeg tror begge prosjektene» vil gagne så vel enkeltpersoner og bedriftslivet med kompetanseoppbygging, bosettingsattraktivitet og veldig mange andre faktorer som helt sikkert andre kan vurdere, analysere og utdype på et helt nøytralt grunnlag bedre enn meg.

Jeg tror videre at samtlige politisk valgte personer både på kommune- og fylkesnivå er enige om at begge prosjektene er gode og må realiseres, men det stopper dessverre med det. Lokaliseringsspørsmålet setter på alle nødbremser og forsinker hele prosessen og gir kun mere næring til det kjente og uhelbredelige syndromet som blomstrer i beste velgående.

For meg er det vanskelig å unnlate å minne både Vefsninger og Ranværinger om det historiske perspektivet og tilbakeblikket på utviklingen av nettopp Mosjøen og Mo i Rana. Begge stedene er bygd opp rundt industrietableringen av Mosjøen Aluminiumverk og Norsk Jernverk for mange år tilbake. Jeg tror det er et fåtall som reflekterer over hvorfor og hvorledes disse industriene kunne bli en realitet. Etableringene skapte vekst og velstand i et ellers snevert næringsliv og arbeidsmarked som igjen bidro til nye knoppskytinger med videre utviklingsmuligheter. Dette ble faktisk mulig fordi det den gang var ansvarlige politikere som evnet å enes om enkeltsaker, og hadde gjennomslagskraft og påvirkningsevne til iverksettelse og realisering på rimelig kort tid. Dette ble mulig på grunn av en storstilt vassdragsutbygging med oppdemning av Røssvatnet med omkringliggende vassdrag for å fremskaffe nødvendige kraftressurser. Her var det enighet – landet skulle bygges. I samme anledning er det da naturlig å bare nevne at dette selvsagt også hadde sin pris som måtte betales av noen og som smertelig fikk erfare andres velstandsoppbygging. Alle skjønner vel at det var Hattfjelldal kommune og dens innbyggere som den gang bidro til velstandsutviklingen og fikk kun smuler igjen. For spesielt interesserte viser jeg til historiske beskrivelser gjengitt i bokform av Jostein Lorås (Norges verste naturinngrep) og historikeren Leif Elsvatn som ganske sikkert kan foredra i timevis om disse konsekvensene.

Med dette som bakteppe, og for å få litt fortgang i og gi endelig startskuddet for bygging av nytt sykehus er det vel ikke for mye å forlange at dette så absolutt både bør og må lokaliseres til Hattfjelldal.

Hattfjelldal er stort geografisk, og tomtealternativene er utallige. Dessuten har Hattfjelldal allerede flyplass som med enkle grep kan gjøres operativ for å dekke påstått nødvendighet med nærhet til flyplass uten at jeg helt forstår argumentasjonen for det da. Så vidt jeg vet er det ikke behov for flyplass for at et helikopter kan både lande og ta av. St. Olavs hospital er faktisk like langt unna Værnes som f.eks. Mosjøen lufthavn er fra et fremtidig nytt sykehus i Hattfjelldal. Med denne løsningen kan vi også avslutte den velkjente ambulansedebatten for evig og alltid. Det er jo like langt fra Hattfjelldal som til Hattfjelldal så da skulle den saken være grei.

Det har nettopp pågått en debatt i avisene om bevilgninger til opprusting av lokalsykehusene, og jammen ble det et nytt utbrudd av sykdommen igjen. Bruk heller disse midlene fornuftig nå – avklar lokaliseringen, samarbeid og jobb målrettet, kom i gang og bli ferdig med det. Jeg er ganske sikker på at tomtetildelingen i Hattfjelldal vil være unnagjort temmelig raskt, og helt sikkert vil det være flere alternativer til rådighet.

Oppegående, ansvarlige og handlekraftige politikere vet like godt som meg at lokaliseringen av et nytt stort sykehus på Helgeland har minimal betydning i vår digitaliserte og moderne tidsalder. Sykehusene både i Mosjøen, Sandnessjøen og Mo i Rana kan fungere på samme måte som Røros, Orkdal og Levanger sykehus gjør for St. Olavs Hospital og Helse Midt der det er plassert enkelte spesialfunksjoner. Nødvendige tilretteleggelser av infrastrukturer må utbedres og fornyes uansett hvor sykehuset bygges. Så for den saks skyld kan det likså godt etableres på Røssvassholmen, Fiplingdalen, Grønfjelldalen, Utskarpen, Bjerka, Sømna, Nesna eller hvor som helst da reelle avstander ikke er en begrensende faktor uansett fra hvilken som helst lokalisering man velger bare viljen er tilstede for å få det gjennomført.

Med utgangspunkt i forventet levealder er det høyst usannsynlig at jeg i levende live vil oppleve en realitet av et nytt stort og felles sykehus på Helgeland.

Nå blir det spennende å følge debatten videre, og kanskje kan dette innlegget påvirke til at i alle fall noe skjer – om enn ikke annet enn ny grobunn for sterkere engasjement og krangel om Vefsn og Ranas fortreffeligheter med «lokaliseringen til sin egen neserot».

Lykke til alle sammen, og ha en riktig god sommer.

Stig Bjørkås

 

Kommentarer til denne saken