Det er viktig at Rana følger opp hele veien fram til en ny sykehusstruktur på Helgeland er endelig vedtatt, og ikke lener seg for mye tilbake som i 1997

Foto:

DEL

LeserbrevSykehussaken: Det er itjno som kjem ta sæ sjøl

Det er nødvendig å gi sykehussaken høyeste prioritet i Rana, om nødvendig på bekostning av andre saksområder i kommunen. Tida er inne for de folkevalgte, men også næringsliv, industri, offentlige virksomheter, pasientorganisasjoner og fagbevegelse til å høyne beredskapen og engasjementet. Dette skriver kommunaldirektør for tekniske tjenester Jan Erik Furunes i saksutredningen til formannskapet om «Helgelandssykehuset 2025 – utredningsalternativ og utredningsplikt».

Så sant som det er sagt, Jan Erik Furunes! I Vefsn hvor Mosjøen og omegn næringsselskap er en av Vefsn-ordfører Løvdahls medspillere, har man satt i gang en velregissert propagandakvern som fram til saken om sykehusstruktur er endelig vedtatt, vedvarende vil male på for å promotere Mosjøen som lokaliseringssted for et nytt ene-sykehus på Helgeland. I denne kverna er det ikke uventet om næringsliv, industri, offentlige virksomheter, pasientorganisasjoner og fagbevegelse velregissert og etter tur melder seg på i propagandaen. Da kan de tilsvarende aktørene på Nord-Helgeland ikke hvile, men må «melde seg på» for sitt sykehus slik aktivistgruppen i Sandnessjøen nå har tenkt å gjøre.

Jeg har registrert at det blant folk i Rana er delte meninger om hva som er best av to modeller. Den ene er en todelt sykehusløsning, der man har sykehus med full pakke akuttberedskap i Sandnessjøen og Mo i Rana. Den andre modellen er at man i fremtiden skal et stort sykehus som skal være felles for hele Helgeland. Som den eneste av Helgelands-kommunene har Rana kommunestyre vedtatt å gå for den todelte modellen. Den politiske ledelsen i Rana har en informasjonsutfordring som de må løse for at man skal lykkes for å «høyne beredskapen og engasjementet». Utfordringen går ut på å forklare hvorfor Rana har valgt to-sykehusmodellen og ikke en-sykehus modellen.

I forhold til dagens sykehusstrid kan det være interessant å se litt tilbake for de av leserne som ikke var der da, eller som ikke husker helt hva som skjedde i den forrige store sykehusstriden på Helgeland:

I 1997 mens Nordland fylkeskommune var eier og driver av sykehusene i fylket, havnet jeg som nybakt lokalpolitiker etter hvert midt i den store sykehusstriden på Helgeland, og fikk god innsikt i hvordan man i de tre sykehusbyene Sandnessjøen, Mosjøen og Mo i Rana agerte og opererte i den striden.

I 1997 var saken den at fylkeskommunen ønsket å redusere antallet sykehus i fylket for å få ned sine kostnader til sykehusdrift. Dersom du tror at man da så på sykehusene i hele Nordland tar du nok feil. Fylkestinget vedtok at man først skulle se på sykehusene på Helgeland, og når man hadde et vedtak på framtidig sykehusdrift på Helgeland skulle fylkeskommunene se på resten av Nordland. Denne todelingen skyldes nok at sterke fylkestingsrepresentanter fra Salten, Lofoten, Vesterålen og Ofoten brukte sin innflytelse. De håpet nok på at helgelandsrunden skulle resultere i en så sterk reduksjon i fylkeskommunens utgifter til sykehusdrift, at man kunne unngå de store inngrepene i sykehusdriften i nordfylket.

Les alt om sykehusstruktur her

Fylkeskommunen nedsatte i 1997 en arbeidsgruppe med representanter for alle sykehusene på Helgeland som skulle se på sykehusdriften på Helgeland. I Rana trodde vi den gangen at å røre sykehuset i Rana med kommunens store industrivirksomhet ikke kunne skje, og lente oss vel litt for mye bakover mens arbeidsgruppen gjorde sitt arbeid. Spesielt i Sandnessjøen var man i gang med lobbyvirksomhet og propaganda for sitt sykehus straks arbeidsgruppen var i gang, og lenge før de fleste på Helgeland var klar over at en arbeidsgruppe for sykehusendringer var i arbeid. I Rana våknet man og kom man i gang med aksjoner og lobbyvirksomhet først etter at arbeidsgruppens konklusjon ble kjent.

For å gjøre en lang historie kort: Lobbyistene fra Sandnessjøen og omegn greide i 1997 å påvirke arbeidsgruppen så pass at arbeidsgruppens konklusjon var at Sandnessjøen burde ha et hovedsykehus for Helgeland med full akuttberedskap og fødeavdeling, mens man i Mosjøen og i Mo i Rana burde bygge ned sykehusene til sykestue. Nevner at den viktigste forskjellen på sykehus og sykestue var: Sykestuer skulle ikke ha akuttberedskap annet enn mellom kl 8 og kl 16 på hverdager, de skulle heller ikke ha fødeavdelinger men fødestuer - det vil si at alle såkalte risikofødende skulle samles på fødeavdelingen på hovedsykehuset i Sandnessjøen når tiden for å føde var inne. Hovedsykehuset skulle ha akuttberedskap døgnet rundt alle dager i året.

Administrasjonen i fylkeskommunen innstilte til fylkestinget i tråd med arbeidsgruppens konklusjon da fylkestinget var samlet i Bodø i april 1997. I en så viktig sak for sørfylket som nedbygging av sykehusdriften på Helgeland, feiget alle de politiske partiene i fylkestinget ut, og ville ikke som partier ha noen mening om den foreslåtte nedbyggingen av sykehussektoren på Helgeland. De sa at de så ikke dette som noe annet enn en lokaliseringssak, og i lokaliseringssaker var det vanlig at partiene fristilte representantene sine. Og sånn ble det. I avstemmingen om denne sykehussaken i fylkestinget var partiene delt mer eller mindre på midten da et lite flertall vedtok at i fremtiden skulle man ha et hovedsykehus for Helgeland i Sandnessjøen, mens sykehusene i Mosjøen og Mo i Rana skulle bygges ned til sykestuer. Mindretallet ville ha hovedsykehuset i Mo i Rana.

Nå hører det med til denne historien at samme fylkesting som gjorde dette vedtaket i april 1997, i sitt ting på Sortland i juni 1997 fant ut at vedtaket i april ikke var til å leve med. Og vedtok å legge april-vedtaket om ny sykehusstruktur på Helgeland på is inntil videre. Det ble lagt i en skuff og ikke tatt fram igjen så lenge fylkeskommunen var sykehuseier.

Arbeidsgruppen i 1997-striden hadde stort påtrykk av lobbyister før de la fram sin konklusjon. Min erfaring var at de innspill arbeidsgruppen fikk kom hovedsakelig fra Sandnessjøen og omegn. Nå i 2018 har Vefsn kommune startet lobbyvirksomheten og levert utredninger om tomtevalg til den ressursgruppen som er i gang med arbeidet sitt med å foreslå alternativ(e) struktur og lokalisering for fremtidens Helgelandssykehus. En aksjonsgruppe i Sandnessjøen har skrevet leserinnlegg i avisene om at de vil følge opp tilsvarende arbeid mot arbeidsgruppen som det Vefsn gjør. Jeg forstår det slik at det etter Vefsns oversendelse av sin tomteplan er åpnet for at kommunene kan sende konkrete innspill til ressursgruppen. Da er det viktig at Rana følger opp hele veien fram til en ny sykehusstruktur på Helgeland er endelig vedtatt, og ikke lener seg for mye tilbake som i 1997 og tro at Ranas størrelse og viktighet som industrinav i Nord-Norge har tyngde nok til å avgjøre sykehusstruktursaken til Ranas fordel.

«Det er itjno som kjem ta sæ sjøl», som sykehusaksjonsgruppen i Sandnessjøen helt riktig formulerte det i sitt leserinnlegg i Rana Blad 21.8. Derfor er Jan Erik Furunes sine ord om å høyne engasjementet blant flere grupper i Rana så uhyre viktig. Det er nødvendig skal dette gå bra for Rana og Nord-Helgeland.

Gustav Arne Nyborg

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags