Må vi akseptere at alt annet er i endring og utvikling, men ikke dette?

Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Helgetanker Et hverdagslig tema mens vi venter på de rette konklusjonene...

Når Helgeland holder pusten i påvente av en konklusjon i de to viktigste sakene for regionen i nyere tid, er det vanskelig å være konsentrert om mer hverdagslige, likevel viktige tema. I tillit til og trua på at faglige utredninger og objektive vurderinger tilslutt vil veie tyngst i sykehussaken og spaden endelig snart skal settes i jorda på Hauan, velger jeg å bruke mine «Helgetanker» på et annet tema som opptar meg: Begrepet «Friluftsinteressene» – hvem har rett til å definere innhold og utviklingsbehov?

Jeg er sannsynligvis over gjennomsnittet friluftsinteressert. Oppvokst på et småbruk øverst i bygda med mor fra en fjellgård og far med en kraftig lidenskap for jakt og fiske – det sitter godt i genene! Mange sterke minner fra oppveksten – nesten ikke ei helg uten hyttetur til Akersvatnet – godt over 1,5 mil til fots eller ski. Vinter og sommer. Alle slags naturopplevelser – fullmåne, nordlys, skareføre, dypsnø - dyrespor i nylagt snø. Livet var ute i uberørt natur. Ikke mange å dele med. Nok til alle. Fornøyd med det vi klarte å bære i sekken og ellers høste av naturen. Det var i det forrige århundre – tidlig 60 tallet.

Så...sjokkbeskjeden. Akersvatnet skulle demmes opp. Samfunnet trengte krafta for å kunne utvikle arbeidsplasser. Spørsmålene var mange: Hva med hytta våres som lå helt nede ved vannet? Ville vårt fredelige paradis bli «overbefolket»? Moltemyrene som ville bli neddemt, fisken – hva med den? Vi likte det ikke. Skjønte at det ville bli forandring.

Etter hvert ble anleggsveien bygd fra Umskardet og området ble mer tilgjengelig for folk flest. Hytteeierne fikk nye tomter og kunne glede seg over å kjøre opp nødvendig utstyr og proviant. Mye ble neddemt, men folk flest forstod og innrettet seg. Naturen ble mer tilgjengelig og flere kunne dyrke friluftsinteressene fullt ut.

Anleggsveiene er i dag mye brukt av de av oss som elsker å komme oss ut i naturen. Turen opp til Oksskolten er overkommelig når utgangspunktet er Kjennsvannshytta. Moltemyrene langs Kjennsvannet er tilgjengelig for folk flest. Fordel for alle med friluftsinteresser? Ja, men annerledes enn tidlig 60-tallet. Fortsatt ufattelig mye urørt natur, fortsatt mange muligheter for å være alene på «din» fjelltopp eller «di» røyrtjønn.

Det rare er at tilgjengeligheten reduseres dramatisk i vinterhalvåret. Når snøen dekker anleggsveiene og isen legger seg på vannene, er det igjen ski som gjelder. Veier som kan benyttes av alle to- og firhjulinger kan ikke brukes til annet enn skispor når snøen har lagt seg. Vann som kan brukes av motorbåter med relativt mange hestekrefter om sommeren blir utmark når isen har lagt seg. Begrunnelsen er beskyttelse av friluftsinteressene.

Med fare for å banne i kirka tør jeg likevel å stille spørsmålet om hvem som eier definisjonen av «friluftsinteressene»? Kan det tenkes at innholdet i begrepet har endret seg siden forrige århundre? Kan det tenkes at folk flest sine behov for å dyrke friluftsinteresser har vært i utvikling og stiller andre krav til tilgjengelighet i naturen? Er det ikke slik at de fleste av oss setter stor pris på oppkjørte løyper? Ville ikke de fleste ønsket seg en mulighet til å komme seg ut i naturen eller på hytta med snøscooteren om vinteren der vi om sommeren kommer oss med bil eller båt? Kan det tenkes at folk flest sin definisjon av «friluftsinteresse» er annerledes enn de som målbærer synspunkter i det offentlige rom. Jeg tillater meg å tro det. Jeg tillater meg å utfordre endringsviljen og nytenkingen til definisjonen av «friluftsinteressene». Jeg deler oppfatningen av at naturen slett ikke skal være tilgjengelig for ukontrollert scooterkjøring eller for den saks skyld oppkjøring av løyper for ski. Det skulle bare mangle. Men…. det er en grunn til at så mange av oss har etablert seg på andre siden av grensen. Svenskenes tilbud om vei til hytta, oppkjørte løypenett og tilrettelegging for kontrollert bruk av scooter frister mange. Naturen gjøres tilgjengelig for langt flere enn de sprekeste og sterkeste av oss. Det økonomiske tilleggsmomentet er formidabelt, tanken på hva bare vi helgelenderinger legger igjen over grensen er plagsom nok, men er ikke poenget her.

Svenskenes tilnæring er sikkert ikke mulig å kopiere, kanskje ikke ønskelig en gang, men kanskje finnes det en mellomting? Vi har ufattelig mye uberørt natur i Rana – det ville vi fortsatt ha selv om tilgjengeligheten ble tilnærmet den samme om vinteren som på sommeren.

Den første snøen har lagt seg og for de av oss som har valgt å ha hytte på norsk side av grensen venter mange turer fra riksvei til hytte med tunge sekker. Behovene har endret seg siden forrige århundre. Sekken er blitt mye tyngre og antall kilometer er ikke nok til å få kjørt opp proviant med egen scooter, sommerveien er snødd igjen. Ikke noe problem for oss som fortsatt er relativt sprek og sterk. Vi kan dyrke våre friluftsinteresser, men hva med de som ikke er det? Tanker sniker seg også inn om hvordan det vil bli om noen år? I dag finnes det to valg: Enten begrense bruken av hytta til de helgene det er mulig å få leie transport eller søke handikappløyve.

Handikappløyve?? Det høres ikke greit ut. Kommunale retningslinjer forutsetter at en ikke kan gå på ski de to kilometerne det er snakk om. Dessuten vil en evt løyve være begrenset til noen få ganger om vinteren. For folk flest ikke lett å forstå. Konsekvensen er at muligheten til å dyrke friluftsinteressen reduseres. For mange er det å kunne sitte på terrassen og nyte uberørt natur, kanskje til og med et nylaget harespor helsebot og nettopp innholdet i friluftsinteresse.

Jeg stiller derfor spørsmålet: Er det på tide med en oppdatert definisjon av innholdet i «Friluftsinteressene»? Må vi akseptere at alt annet er i endring og utvikling, men ikke dette? Som et lite apropos er det fristende å trekke en parallell til havet. Besteforeldregenerasjonen min rodde til Lofoten. I dag er det ingen begrensing i bruk av havet – seilbåter og kajakker finner sin plass i lag med alle typer motoriserte båter, ribber og vannscootere. Utviklingen har gått sin gang.

Det er ingen enkel vei om det skulle være ønskelig med endring, men jeg har fortsatt trua på at det er mulig dersom våre folkevalgte vil. Noe dreier seg om kommunale retningslinjer, noe dreier seg om beslutningsmyndighet og kanskje til slutt vilje til å gi innspill om nødvendige endringer i lover og forskrifter? Det vil ta tid, men er det vilje til å tenke nytt eller i det minste erkjenne nyansene i friluftsinteressene?

Ranværinger er over gjennomsnittet interessert i frilufts- og hytteliv. Tilgjengelighet vil avgjøre hvor interessene leves ut, hvor investeringer i fritidseiendommer gjøres. Svenskene har forstått det. Den oppvoksende generasjon vil stille økt krav til komfort selv om de er like store friluftsentusiaster som vi som vokste opp i det forrige århundre!

Riktig god adventshelg!


Lisbeth Flågeng


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken