Avtroppende Alcoa-sjef Kathrine Næss: - Jeg tror de beste medmenneskene er de beste lederne

NHOs definisjon av samfunnsansvar er «hvordan virksomheten påvirker mennesker, miljø og samfunn. Ansvarlige bedrifter tar hensyn til dette.», skriver Kathrine Næss.

NHOs definisjon av samfunnsansvar er «hvordan virksomheten påvirker mennesker, miljø og samfunn. Ansvarlige bedrifter tar hensyn til dette.», skriver Kathrine Næss. Foto:

DEL

Helgetanker«Hva? Er du verksdirektør?!? Men du ser jo så vanlig ut!» Denne kommentaren fikk jeg ikke så lenge etter jeg hadde blitt verksdirektør ved Alcoa Mosjøen. Jeg måtte le, men tok samtidig kommentaren som et kompliment. Selv «vanlige folk» kan faktisk bli ledere. Vanlige folk som bryr seg om og engasjerer seg i sine kollegaer, sine arbeidsplasser og sine lokalsamfunn. Jeg tror de beste medmenneskene er de beste lederne.

Ta en rolle i samfunnet

De gode lederne forstår også at man har en rolle i samfunnet og et ansvar for å delta i det offentlige rom. En synlig leder skaper stolthet i selskapet og bruker sin stemme til å løfte de viktige sakene. Man må tørre å delta i samfunnsdebatten. Være villig til å stå for sine meninger – og å bli motsagt. Samtidig skal man være uhyre forsiktig med hvilke meninger man fronter. Jeg kommer tilbake til akkurat det. Pga min rolle som verksdirektør spurte Marit Ulriksen for over et år siden om jeg ville være en av deres helgekronikkskrivere. Rana Blad startet en serie kalt «Stolt helgelending», hvor personer fra alle 18 kommuner ville delta, og som hadde som mål å bryte ned myten eller realiteten om at vi på Helgeland krangler mer enn vi samarbeider. Det var en ære å bli spurt og jeg svarte selvfølgelig ja. Nå er ringen sluttet på mange måter for min del: Jeg leverer med dette min siste kronikk, og jeg har hatt min siste arbeidsdag ved Alcoa Mosjøen.

NHOs definisjon av samfunnsansvar er «hvordan virksomheten påvirker mennesker, miljø og samfunn. Ansvarlige bedrifter tar hensyn til dette.» I Norge er vi heldige og har svært mange ansvarlige bedrifter; som setter HMS først, som bidrar til en grønnere verden, som investerer i sine lokalsamfunn og som verdsetter sine medarbeidere høyt. Likevel viser undersøkelser NHO har gjennomført at nordmenns holdninger til næringslivet er i beste fall lunkne, og enda verre: Den yngre generasjonen, respondenter mellom 18 og 39 år, ser ut til å ha negative assosiasjoner til hva næringslivet er og bruker ord som «grådig» og «gutteklubb» for å beskrive den. Kan denne oppfatningen ha sammenheng med at norske toppledere i dag er mindre tilstede i den offentlige debatten enn de var tidligere? Veslemøy Hedvig Østrem fra Aftenposten skriver: «Historisk var næringslivslederen en langt sterkere premissleverandører i samfunnsdebatten enn dagens toppledere, ikke bare på spørsmål om egen bedrifts resultater. De snakket også om samfunnsutforming, politikk og verdier. Jeg savner næringslivslederen, eieren og styrelederen i den offentlige samtalen i dag. Hun trengs.»

Ringen er sluttet. Jeg takker for muligheten og jeg takker for laget

Kathrine Næss

Som leder har man selvfølgelig mange hensyn å ivareta; det være seg eiere, kunder, styre, ansatte m.m. Kanskje er risikoen for stor for en norsk leder til å hive seg ut i debatten om utviklingen av norsk samfunnsliv? Han eller hun vil kunne risikere røff behandling av norske medier. Janteloven råder også til tider. Vi elsker jo å godte oss over næringslivsledere som tramper i salaten, om gründere som ikke lykkes, om skandaleomsuste historier fra beste vestkant, gjør vi ikke? Og så har man selvfølgelig all trollskapen i de sosiale mediene. Marit Øvermo skrev godt om dette i sin kronikk i januar i fjor, om hvordan vi så lett tyr til latterliggjøring og sjikanering av offentlige personer, om hvordan vi glemmer at dette er mennesker som deg og meg som har tatt et større ansvar, og om hvordan slik sjikanering kan begrense ytringsfriheten. Om ikke friheten, så i alle fall ytringsviljen.

Stolthet til næringsliv

Hvis vi kan legge bedre til rette for at ytringsviljen øker, så håper jeg næringslivet melder seg enda mer på. Norsk næringsliv har praktisk påvirkning på samfunnsutviklingen, til tider stor påvirkning. Derfor trenger man disse stemmene i den offentlige debatten. Da får man de beste diskusjonene, man får de beste beslutningene og man øker kunnskapsnivået i alle samfunnslag. Jeg tror vi trenger det for å bygge sterkere stolthet rundt norsk næringsliv. Vi kan ikke alle jobbe i det offentlige. Da må vi jobbe hardt for at ungdommen ikke skal forbinde oss med grådighet og gutteklubben grei, men som det positivt samfunnsbyggende næringslivet som vi faktisk er.

Så var det dette med meningsytringer da – hva og hvordan man formidler det. I 2018 ble jeg gjennom media kjent med professor Nils Rune Langeland. Det vil si, tidligere professor, for han har forståelig nok fått sparken fra UiS. En avskjedigelse han uforståelig nok har påklaget som usaklig. For dere som ikke har fulgt saken, så har Langeland kort oppsummert lagt ut rasistiske kommentarer i sosiale medier og sendt mengder av seksualiserte meldinger til unge kvinner han kjente og ikke kjente. «Jeg trodde de var frisinnede kvinner» som det gikk an å sende slike meldinger til, sa Langeland i retten, men «jeg tok feil». Et professorat er tydeligvis ingen garanti for sosial intelligens, eller intelligens i alle fasetter for den del. At en professor ikke forstår at han innehar en viktig samfunnsrolle og er et forbilde, og dermed har et større ansvar for hva han uttrykker av meninger og hvordan, er synd. Slike personer burde nok ikke ha slike roller. Jeg kunne også skrevet flere sider om hvordan president Trump så absolutt ikke forstår sin rolle som verdens mektigste mann, når han tyr til Twitter til alle døgnets tider og gulper ut av seg rasistiske, mannssjåvinistiske og nedverdigende kommentarer. Men det gidder jeg altså ikke, for Trump er kanskje et av vår tids beste eksempler på en leder som ikke evner å skille private fra profesjonelle meninger. En leder som ikke evner å forstå det ansvaret han har og hvilket tillitsverv han har fått.

For evig stolt helgelending

Dermed er vi tilbake til de vanlige folka. Lederne i de store og små bedriftene vi har rundt oss i lokalsamfunnet. Disse ressurspersonene som står på for å skape arbeidsplasser i helgelandskommunene, som sponser korpset og jobber dugnad for fotballaget. Det er liten fare for at disse vil gå i «Trump-fella» og kalle Rana Blad eller Helgelendingen for fake news. Jeg håper lokalmedia vil fortsette å utfordre lokalt næringsliv til å delta i den offentlige debatten. Samfunnet trenger det. Ja, bedriftene trenger det. Kanskje kan lokalmedia være en plattform til å bygge selvtillit som meningsytrer, slik at vi får flere helgelendinger i nasjonale media. Arve Ulriksen gjør en god jobb for Helgeland, men vi trenger flere. Kanskje kan vi bli enige om et felles nyttårsforsett? Nemlig å tørre å mene enda mer.

Ringen er sluttet. Jeg takker for muligheten og jeg takker for laget. Det er mulig at min neste jobb tar meg bort fra Helgeland. Men jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Det var kjærlighet ved første blikk da jeg flyttet opp hit våren 2006. Denne kjærligheten vil jeg ta med meg uansett hvor jeg måtte dra i fremtiden. For jeg er, og vil være til evig tid, en stolt helgelending.

Kathrine Næss

Verksdirektør i Alcoa

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags