Nordland Teater vil aldri slutte å gjøre de endringene som trengs for å stadig gi publikum nye magiske øyeblikk

Vinterlysfestivalen: Nordland Teater er teatersjef Birgitte Strids kjerne, og særlig under Vinterlysfestivalen opplever hun at det er resten av byens kjerne også. Foto: Øyvind Bratt

Vinterlysfestivalen: Nordland Teater er teatersjef Birgitte Strids kjerne, og særlig under Vinterlysfestivalen opplever hun at det er resten av byens kjerne også. Foto: Øyvind Bratt

Av

Teatersjef Birgitte Strid skriver om endringer og Nordland Teater i Helgetanker.

DEL

Helgetanker«Alt flyter» og «man kan ikke stige ned i den samme elven to ganger». Sitatene tillegges Heraklit, og er om lag 2500 år gamle. De tar på seg å beskrive hvordan alt er i stadig forandring, og hvordan kampen mellom motsetninger driver livet fremover. Vi lever livene våre i et spenningsfelt mellom aksept for tingenes tilstand og viljen til å gjøre endringer. Aksept kan bety ro, men også stillstand. Endringer kan være utfordrende, men kan også gi håp om nye muligheter.

Året som har gått har krevd mye av min egen evne til aksept og endring. Jeg har ikke kunnet være like tilstede for andre som jeg trives med å være. I stedet har andre vært tilstede for meg. Det er utfordrende å ta imot så mye hjelp som jeg har fått når man ikke er vant til det. Samtidig kjennes det uutsigelig verdifullt å få oppleve at det virkelig finnes støtte når man trenger det.

Det har vært fint å komme til Mo i Rana som innflytter. En av grunnene til det er nettopp de flotte, varme mennesker som finnes her. Jeg har vært heldig å møte flere som alle har lyttet og vist en omtanke jeg ikke visste jeg fortjente, og de vil jeg bære med meg et spesielt sted i hjertet.

Dessuten har byen og menneskene her endringsvilje. Det har blitt bevist flere ganger gjennom historien. Det er også en by der bykjernen er vanskelig å lese for en som kommer utenfra, særlig ettersom jernbanen avskjærer havet fra et sentrum som har endret seg geografisk gjennom tidene. Men da åpner det seg en mulighet for å definere kjernen selv.

Nordland Teater skal være et bankende hjerte midt i byen. Det er min kjerne, og særlig under Vinterlysfestivalen kjennes det ut som om det er resten av byens kjerne også. Nasjonalt er vi et av de mindre teatrene, men lokalt og regionalt skal vi være et fyrtårn. Vi skal stå støtt og lyse vei. Det betyr at vi må både levere kvalitet samt stake ut retning for andre. Derfor gir det stor mening å kunne være en ressurs for andre kulturaktører i kommunen og fylket, både gjennom de forestillingene vi produserer og gjennom å være et «åpent hus» som blant annet låner ut teknisk utstyr og kompetanse. Slik kan vi inspirere, være pådrivere for endring og vekst innen fagfeltet, og samtidig være med på å lose andres prosjekter trygt i havn.

Som teatersjef er det forventet at jeg tilrettelegger for endringer og vekst. Jeg forvalter produksjonsressurser, både i form av mennesker og økonomiske midler, og det betyr mye for meg om jeg klarer å plassere ressursene våre slik at de vokser og sammen overgår verdien av enkeltfaktorene. Samler du en gruppe mennesker som greier å rette hver sin energi mot det samme målet, så blir det kraftfullt. Men for å finne nettopp hva og hvem som skal til for å løfte et prosjekt til å bli større enn seg selv, må man bruke både fornuft og intuisjon.

Det handler om å se både styrker som finnes og muligheter for vekst i hver enkelt ansatt, samt om å vurdere hvilken kompetanse vi eventuelt trenger å hyre eksternt og hva det kan tilføre oss som teater. Det betyr også det å se og utvikle talent over tid. Man vokser på å få riktige utfordringer, og på at de som er rundt en tar det en gjør på alvor. Derfor er det viktig at barn og unge får arbeide i gode prosjekter og med profesjonelle krefter som bidrar i produksjonsleddene. Her gjøres det mye godt arbeide allerede, og med egne prøvelokaler ville dette gode utgangspunktet bli styrket.

Jeg håper å være teatersjef lenge nok til å kunne se ferdigstillingen av et eget bygg for barne- og ungdomsteater i byen. Da vil vi kunne være en enda større ressurs for talentutviklingen innen teater i vår landsdel enn det vi allerede er i dag. Bygget skal ligge side om side med teateret og bli et sted for vårt eget ungdomsteater NT Ung, og der også teateravdelingen ved Rana Kulturskole vil ha en naturlig plass. Slik kan vi samle alle barn og unge som vil drive med teater i det samme bygget, med umiddelbar nærhet til det profesjonelle teatermiljøet i fylket. Et slikt grep vil gi store faglige resultater på sikt. Det vil være en endring av det gode.

Også holdninger innen faget vårt har endret seg mye siden jeg begynte å arbeide som regissør. Det var skuespillere selv som satte i gang en av de største endringene innenfor vårt – og senere andre fagfelt i året som gikk. #metoo-kampanjen har rokket grundig ved usunne miljøfaktorer, og tvunget frem diskusjon, ny bevissthet og utarbeiding av nye føringer om hvordan vi vil ha det på jobb. Fra mitt ståsted oppstod kampanjen som en naturlig konsekvens av at holdninger i samfunnet forøvrig har endret seg over tid, og at det blant annet i vår bransje var et overmodent behov for å endre sosiale regler så de kunne være mer i tråd med den øvrige samfunnsutviklingen. Dette er en viktig endring, og fordi den kan være utfordrende for mange, vil den kreve påminnelser og vedlikehold.

Noen ganger skulle jeg ønske at ting ikke endret seg. At støvet ikke la seg på nytt og at vinduene forble rene. Slik er det ikke. Livet selv krever også jevnlige påminnelser og vedlikehold. Kunsten krever endringsvillighet og nysgjerrighet. Det nytter ikke å hvile på sine laurbær om man vil holde seg faglig oppdatert. Det betyr ikke at man ikke skal stoppe opp og kjenne på en suksess, men i teateret er man ikke bedre enn den siste forestillingen man gjorde. Fra statlig hold finnes det noen enkle punkter som er viktige for de norske teatrene å forholde seg til; vi skal være nyskapende, lage profesjonelle forestillinger av høy kvalitet, nå så mange som mulig og ha effektiv ressursbruk. Dette er det godt å kunne strekke seg etter. Det holder oss på tå hev.

Selv har Nordland Teater definert at vi ønsker å være den viktigste kulturaktøren i Nordland. Til sammen krever dette blant annet at vi hele tiden må søke å heve egen kompetanse og at vi skal være på utkikk etter varierte og nye måter å treffe publikummet vårt på. For også publikumsmassen er hele tiden i forandring, og vi må sørge for å finne ut hvem de er nå og de neste årene fremover.

I Kreativt Europa-prosjektet «I Will Be Everything» forsøker vi å gjøre nettopp det. Da går vi og seks andre teatre i Europa ut til barn i eget nærmiljø og spør dem om hvordan de ser for seg fremtiden. Svarene skal danne grunnlaget for en forestilling som skal spilles i alle sju deltakerlandene; England, Spania, Østerrike, Tyskland, Polen, Danmark og Norge. Vi ser for oss å ikke bare ende opp med en god og viktig forestilling basert på barns egne tanker, men også med interessant kunnskap om barn og hvordan de oppfatter verden i ulike deler av Europa. Hvilke likheter finnes? Hvilke ulikheter? Hva tenker vårt kommende publikum? Hvilke behov har de? Hva er viktig for dem? Hva kan vi lære av de andre teatrene i Europa og hva kan de lære av oss? Jeg gleder meg til å få vite mer, og ikke minst til forestillingen som kommer til Nordland i første halvdel av 2020.

For Heraklit var den eneste konstanten selve vekslingen i naturen – nettopp det at alt er i stadig forandring er en evig kvalitet. Selv om vannet i bekken skiftes ut, er bekken fremdeles den samme. På et personlig plan øver jeg på å akseptere endringene i livet mitt, samtidig som jeg gleder meg over mulighetene forandringer kan gi. Men en ting vet jeg sikkert, Nordland Teater vil aldri slutte å gjøre de endringene som trengs for å stadig gi publikum nye magiske øyeblikk.

Birgitte Strid, teatersjef ved Nordland Teater

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags