Et responderende «hei» til noen som skyter de samme tre fattige bokstavene i din retning koster veldig lite, men kan bety uendelig mye

DEL

HelgetankerEtter en høytid der debatten om sykehus, flyplass, vindmøller og alt annet som ellers preger hverdagen ble tonet noe ned er det endelig blitt et nytt år og tiår. Det er bare 10 år til Norge skal kutte sitt klimagassavtrykk med hele 40 % og Rana skal bli 30 000 innbyggere. Med andre ord skal dere skal ha 4000 flere enn i dag og da må det skje noe.

For noen måneder siden ble det meldt at fødsler i Nord-Norge er redusert med 35 % siden 1995 og verst sto det til i Finnmark og Nordland. Det betyr enten at prevensjonen endelig har kommet til landsdelen eller at gutta faktisk skjønner hvordan man bruker en Durex samtidig som at snittalderen på bestemødre vil gå dramatisk opp fra 32 år (hvis min hypotese fra forrige innlegg om at dere starter reproduksjonen i en alder av 16).

Rekruttere de unge

Det er da dere stadig påpeker at dere må rekruttere unge mennesker og legge til rette for trivsel-, bo- og levevilkår. Sist ut var Bjørnar Skjæran i sin kronikk der han kom med de vanlige punktene om å stoppe eksporten av unge, tiltrekke unge mennesker, skape gode bo- og arbeidsplasser eller «standardpakka» for hvordan redde regionen fra total fraflytting. Den kommer i mange forskjellige former, men innholdet er mer eller mindre det samme hver gang. Jeg har hørt de punktene ukentlig siden jeg kom hit. Det er jo helt topp med slike visjoner, men de store ordene om at dere faktisk ønsker folk hit står ikke helt i stil med hva en innflytter erfarer, i denne sammenheng undertegnede.

Det å flytte på seg og slå seg til ro på et nytt sted er ingen quick fix. Det vet jeg tar tid fordi forrige tiår flyttet jeg i snitt på meg hvert andre år til fem forskjellige steder i verden med siste stopp her i Rana. Det gikk som oftest bra, men det var ikke uten en del frustrasjon og et par tårer. Det som er fint etter de fem månedene i Rana er at jeg vært så heldig å få erfare de lokale sin varme og inkludering som gir både håp og motivasjon til å finne min plass her på Helgeland. Det tok litt tid, som forventet, men på veien til dit opplevde jeg det stikk motsatte av innholdet i «standardpakka».

La meg ta ett eksemplet som står sterkest igjen etter de første fem. I slutten av oktober oppsøkte jeg en aktivitet jeg kjenner godt, har bedrevet i mange år og var heldig å få lov til å ta del i etter sendt forespørsel. So far so good. Jeg møter opp, men det er da «standardpakkas» store ord kommer til kort. Jeg spør de andre som tydeligvis skal ta del i samme aktivitet etter vedkommende jeg har vært i kontakt med. Den tredje personen jeg spurte gadd å svare etter å ha fått to veldig tomme blikk.

Da jeg endelig har lokalisert min kontaktperson går jeg bort til vedkommende introduserer meg selv, får null blikkontakt (øynene hviler ned i en telefon), et slapt håndtrykk, noe jeg tror var et «hei» mens han har noe som minner om samtale med en annen som står der. Jeg blir stående der i håp om en få en bedre respons, men skjønner etter noen veldig lange sekunder at det kommer ikke til å skje. Jeg beveger meg til der majoriteten er, litt mer ubekvem enn da jeg kom inn, håper på en form for respons fra dem som tydeligvis kjenner hverandre uten at jeg vet helt hvordan jeg kan naturlig bryte inn. Ingen respons, aktiviteten går sin gang, ingen interaksjon skjer, vi går så hjem.

Ubehagelig å føle seg som luft

Det hele er en bagatell, men det som er frustrerende er at den samme dørstokkmila har jeg gått flere steder i inn- og utland og slår aldri feil. Det er en «100%». Kontaktpersonen eller noen sier et «hei» tilbake, gir et fast håndtrykk, du får følelsen av å være velkommen og du blir varm i trøya til at du starter en samtale eller så har noen kommet deg i forkjøpet. Samme uke prøvde jeg en annen «100%» aktivitet, men den slo også feil.

Når man flytter til et nytt fremmed sted, mutters alene og går den såkalte dørstokkmila og ikke får noen respons fra 10+ stk. som tydeligvis kjenner til hverandre, mens du selv blir stående der som luft er frustrerende. Det er også ubehagelig fordi man står der naken uten et ankepunkt å lene seg på. Jeg dro tilbake til aktiviteten i noen uker før jeg ikke gadd mer. Det var ikke noe å hente der.

Når to «100%» ikke fungerer på en liten plass er det vanskelig for en innflytter å vite hva neste trekk for å finne sin plass skal være. Det jeg satt igjen med var en oppgitthet og min impulshandling var å lete etter ny jobb i Oslo/Bærum og grunnen til det er jo enkel. Det er der jeg er fra og tilbudene er så uendelig mange flere enn et lite sted som Rana.

Vanskelig sted å flytte til

Men dere vil ikke at folk flytter etter at de har bosatt seg her. Dere ønsker jo, med deres store ord, at folk blir boende fordi deres unge rømmer til storbyene mens de gamle rømmer til sarkofagene. Grunnen til at jeg adresserer det er fordi jeg vet jeg ikke er alene. En ranværing jeg kjenner kalte Mo «det vanskeligste stede å flytte til» da hun flytte tilbake etter endt studietid. Jeg vet at løsningen ikke er å gi opp så jeg karret meg til en ny aktivitet en måned etter nevnt hendelse der opplevelsen var den totalt motsatte. Det er håp her.

Dere må misforstå meg rett. Ingen revolusjon er nødvendig, ei skal dere kaste palmer på føttene til innflyttere, men en liten egeninnsats tror jeg vil skape mindre avstand mellom «standardpakka» og realiteten. Et responderende «hei» til noen som skyter de samme tre fattige bokstavene i din retning koster veldig lite, men kan bety uendelig mye for enkeltindividet og kan kanskje være avgjørende for at noen blir etter å ha flyttet hit. Det er ikke meg dere skal overbevise. Jeg tror 2020 blir bra, men de framtidige innflytterne som karer seg opp hit og går den tunge dørstokkmila.

Det jeg håper dere tar med inn i det nye tiåret er et ønske å fylle rommet mellom standardpakken og opplevelsen jeg har beskrevet som definitivt ikke sto til mine forventninger. For enkelte her kan det både være unaturlig og sitte langt inne å gi et responderende «hei», men fake it til Helgeland makes it. Trainee og innflytter.


Jeppe Strømseng,
Trainee og innflytter

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags