Hun var så kokende forbannet over å finne noen på myra «si» at det formelig rant over for dama

GULL i SKOGEN: Man kan vel slå fast at høsting av fjellets gull har nok i tidens løp skapt mange morsomme og noen ikke fullt så morsomme episoder, skriver Robert Bjugn.

GULL i SKOGEN: Man kan vel slå fast at høsting av fjellets gull har nok i tidens løp skapt mange morsomme og noen ikke fullt så morsomme episoder, skriver Robert Bjugn.

DEL

HelgetankerHøsten banker på døren i disse dager. Naturen forandrer farger og det begynner å bli på tide å finne frem litt tykkere klær. Selv om mørket kommer tidligere, og vinden river litt kaldere, er høsten som årstid ekstra gavmild. Tiden er inne både for å sanke bær og for å koke kaffe på et glødende bål. Muligheten til å ferdes fritt i naturen er selve grunnlaget for Turistforeningens 150 år gamle historie. Denne muligheten er ingen selvfølge, men i Norge er dette en lovfestet rettighet som reguleres gjennom Friluftsloven.

Allemannsretten består av tre hovedelementer; ferdselsretten, oppholdsretten og høstingsretten.

Ferdselsretten trådte i kraft for mere enn 60 år siden, nærmere bestemt 1. juli 1957. Det vil si hele 89 år etter at Den Norske Turistforening ble stiftet, og 30 år etter at Rana Turistforening så dagens lys.

Hvilke rettigheter hadde folk til fri ferdsel i naturen før retten ble lovfestet? Jo – ferdselen baserte seg i hovedsak på et sett av uskrevne regler, det som vi i dag kaller for sedvanerett.

Formålet med friluftsloven er nedfelt i §1 og sier følgende: «Formålet med denne loven er å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre allmenhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselsskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes». I § 2 første ledd heter det videre, «i utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet».

Allemannsretten gir også adgang til å slå opp teltet i utmarka. På innmark må grunneierens tillatelse innhentes på forhånd. For å kunne slå opp telt i utmark må en del vilkår være oppfylt. Telting eller rasting må ikke skje dersom det kan føre til nevneverdig skade på ungskog eller i skogforyngelsesfelt. Det gjelder også en 150 meters grense i forhold til nærliggende bebyggelse så som hus eller hytte. Og til slutt nevner jeg at det ikke er tillatt med telting mer enn 2 døgn om gangen uten samtykke fra grunneieren.

Prinsippet er at det verken skal være fysiske eller økonomiske «porter» som sperrer for allemannsretten

Vi er mange som liker å høste av naturen når vi først er på tur. Ja, de fleste av oss benytter allemannsretten nettopp til å høste. Oftest skjer dette i den største selvfølgelighet og uten å tenke over det. I vår kommune er størstedelen av utmarka eid av Staten. Det gjør spørsmålet om rett til høsting rimelig enkelt. Slik er det imidlertid ikke overalt.

Jeg minnes godt en episode for en del år siden. Ei dame, ei av den den litt eldre og av den ikke helt blide sorten, trodde hun hadde enerett til moltemyrene siden hun bodde i bygda. Jeg var kun på besøk i distriktet og dermed en uønsket inntrenger på jakt etter myras gull. Det som utspilte seg denne varme høstdagen var egentlig verdt en egen teaterfremsyning. Hendelsen hadde garantert slått godt an om bygdas teaterlag hadde satt den på plakaten.

Ved en tilfeldighet havnet jeg og mitt følge på ei stor og nymoden moltemyr. Vi var varme i blikket og smilet satt godt i ansiktene. Vi var klare til å fange bæra i bøtta. På samme tidspunkt og på samme myr befant det seg også to andre fredelige multeplukkere. Som troll bak stein dukket da omtalte «eier» opp. Det første fargerike og verbale angrepet rammet de to arme, ukjente plukkerne. Angrepet var så intenst og langvarig at de, etter et kvarters tid, noe slukøret valgte å forlate myra.

Den illsinte furien av et kvinnemenneske ladet så kanonene, og satte deretter inn neste angrepsbølge. Denne gangen rettet mot meg og mitt turfølge. Det gikk ikke så bra. For angriperen. Det viste seg at hun var en bekjent av oss, men hun var så kokende forbannet over å finne noen på myra «si» at det formelig rant over for dama. Vi gjorde oss til kjenne, og etter at hun hadde felt noen tårer over egen oppførsel, ble vi enige om at bæra kunne plukkes av hvem som helst; og at det var evig nok til alle som ønsket å høste. Noen dager senere sto episoden omtalt i et fargerikt leserbrev i en av landets største aviser. Tittelen var tydelig i sitt språk og overskriften var «Verre enn å møte bamsen». Man kan vel slå fast at høsting av fjellets gull har nok i tidens løp skapt mange morsomme og noen ikke fullt så morsomme episoder.

Friluftsloven har også omtalt høstingsretten i § 5, 2. ledd «For multer på multebærland i Nordland, Troms og Finnmark gjelder første ledd (høstingsretten) bare når eier eller bruker ikke har nedlagt uttrykkelig forbud mot plukking. Uavhengig av et slikt uttrykkelig forbud kan allmennheten alltid plukke multer som spises på stedet».

For mange turfolk er det å tenne bål på tur en kjærkommen opplevelse. Ja, for mange av oss er det en oppriktig nødvendighet for å få skikkelig godfølelsen av å være på tur. Bålet har i uminnelige tider ikke bare vært samlende, men også livgivende. I tillegg til varmen bålet gir er det også egnet til klestørking, matlaging og ikke sjelden er bålet sentrum for de gode samtalene, gjerne ut i de små timer. Men det er altså et «men» vi må være oppmerksomme på når det gjelder bålbrenning.

Direktoratet sier i sin veiledning at det kan fyres bål der det ligger snø på bakken eller at det har vært mye nedbør over lang tid

I en forskrift som trådte i kraft 1. januar 2016 framkommer noen endringer i forhold til tidligere regler om bålbrenning. Hovedregelen er at det i tidsrommet 15. april til 15. september er forbudt å gjøre opp ild i, eller i nærheten av, skog og annen utmark uten tillatelse fra kommunen. Kommunestyret selv kan gjennom lokal forskrift fravike dette forbudet dersom lokale forhold tilsier det. Det er likevel tillatt å gjøre opp ild der det åpenbart ikke kan medføre brann. Direktoratet sier i sin veiledning at det kan fyres bål der det ligger snø på bakken eller at det har vært mye nedbør over lang tid.

Etter denne presiseringen puster jeg lettet ut og sier; bruk hodet og kos deg med bålkaffen!

Også det å ha tilgjengelig natur i nærmiljøet er viktig for mange av oss. I Rana har kommunen lagt til rette for ferdsel i nærmiljønaturen. Målet har vært at alle beboerne skal ha maksimalt 500 meter fra bopel til startpunkt for en turvei eller tursti.

Kommunen har de siste årene satset på økt bruk av bymarkene gjennom god informasjon og tilrettelegging. Disse friluftslivstiltakene har kun vært mulig i et godt samarbeid mellom kommunen og den enkelte grunneier. Ferdselsretten i utmarka er klar nok også i bynære områder, men velvillighet fra grunneiernes side har vært avgjørende for tilretteleggingen, slik jeg ser det.

Det har i tillegg vært mulig å sette opp skilt, rydde skog og kratt slik at stiene har blitt farbar. Ros til Rana kommune for denne innsatsen. Slike tiltak er ikke gratis, men det er utvilsomt verdifullt å investere i befolkningens helse. Gevinsten er betydelig økt bruk av våre bynære friluftsområder enn tilfellet var før 2011, da prosjektet startet.

Man kan vel slå fast at høsting av fjellets gull har nok i tidens løp skapt mange morsomme og noen ikke fullt så morsomme episoder

Nesten daglig opplever vi at turister kommer innom kontoret og spør om mulighetene for nærturer. De vil gjerne opp over tregrensa for å få en smule utsyn. Da er det en fornøyelse å kunne anbefale det ene alternativet etter det andre «som ligger ca. 500 meter herfra». Det er gratis og det er godt skiltet.

Vi skal være stolte over, og ikke minst verne om, allemannsretten. Mange tror at denne retten er et særnorskt fenomen. Det er det imidlertid ikke. Sveits var ute allerede i 1907 med å lovfeste retten til fri ferdsel i skog og mark, og til å plukke ville bær og blomster. Av våre nordiske land var Island ute året før oss, altså i 1956, med sin «almannarèttur». Det er imidlertid på verdensbasis ikke noen selvfølge, og i så måte noe vi må hegne om.

Av og til oppstår det diskusjon om en grunneier kan kreve inngangspenger til friluftsområder under påskudd av «finansiering av fellesgoder». Dette ser man gjerne der det er gjort noen tilretteleggingstiltak. Hovedregelen er at ferdselen i utmark skal være fri. Prinsippet er at det verken skal være fysiske eller økonomiske «porter» som sperrer for allemannsretten. Det er også her forskjellige unntak hvor kommunen kan gi løyve til at grunneieren kan kreve betaling for adgang til for eksempel opparbeidet badeplass, teltplass lignende. Dette gjelder altså mindre avgrensede områder – etter tillatelse fra kommunen.

I Yngve Ryds bok «Eld» beskrives menneskets bruk av naturen på en treffende måte: « det är inte lyxen som ska dana människans trivsel utan naturen»

God helg og god tur !

Robert Bjugn

Daglig leder i Rana Turistforening

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags