Sykehusdirektøren: – Når folk spør hvordan det er å bo i Rana sier jeg at det er som å komme til verdens største speiderleir

UT på tur: Hulda Gunnlaugsdottir takker i Helgetanker for mottakelsen hun har fått på Helgeland etter at hun begynte som administrerende direktør i Helgelandssykehuset. Hun  antyder at hun etterhvert kanskje skal skaffe seg både fjellsko og skisko.

UT på tur: Hulda Gunnlaugsdottir takker i Helgetanker for mottakelsen hun har fått på Helgeland etter at hun begynte som administrerende direktør i Helgelandssykehuset. Hun antyder at hun etterhvert kanskje skal skaffe seg både fjellsko og skisko.

Administrerende direktør i Helgelandssykehuset og fersk helgelending Hulda Gunnlaugdottír takker for velkomsten på Helgeland.

DEL

MeningerI don't take coffee, I take tea, my dear

I like my toast done on one side

And you can hear it in my accent when I talk

I'm an Englishman in New York

Da stemmen til Sting flommet ut av radioen forleden tok den meg tilbake i tid. Musikk har den virkningen på meg, den framkaller minner om steder, stemninger og mennesker. Slik er det for mange, vil jeg tro. Denne gangen var det som om musikken ga en annen gjenklang, en følelse av gjenkjennelse.

Jeg er ny på Helgeland – en legal alien, om du vil. På samme måte som Stings engelskmann i New York har jeg landet her med min ballast, min bakgrunn og mine erfaringer. Jeg er en fremmed, og Helgeland er fremmed for meg. Det er nytt og det er annerledes, men framfor alt er det spennende.

Telefonen kom en fredag ettermiddag da jeg satt på bussen på vei heim fra jobb i Oslo. Kunne jeg tenke meg å søke stillingen som administrerende direktør i Helgelandssykehuset? Nei, var min første, umiddelbare reaksjon. Jeg var på et godt sted i livet, så hvorfor skulle jeg det? Helgeland og Helgelandssykehuset vakte ingen spesielle assosiasjoner, annet enn stedsnavn på værkartet. Men ideen var sådd, og da jeg snudde problemstillinga til «hvorfor ikke?» klarte jeg ikke å finne et godt svar.

Et googlesøk på Helgeland ga ytterligere næring til tanken. Jeg har kastet meg ut på dypt vann før, grepet sjansene som kom min vei og mens jeg scrollet nedover skjermen så jeg et nytt eventyr folde seg ut foran meg. Og nå er jeg her, med ansvaret for sykehustilbudet for nærmere 80.000 mennesker. Eventyret begynner å ta form.

Helt siden jeg kom til Norge fra Island i 1989 har jeg bodd i Oslo og Akershus. Virkeligheten skapes til enhver tid der man er, og på det sentrale Østlandet er nærhet til det meste en del av virkeligheten. Som toppleder på flere universitetssykehus opplevde jeg at departement, direktorat, fagfolk og konsulenter bare var noen trikkestopp unna. Det var nærhet til beslutningstakere og nærhet til den faglige utviklingen. Her lever vi i en annen virkelighet.

Her må vi krysse hav, fjord og fjell for å komme til sykehuset, møter må planlegges dager i forveien og ei dårlig værmelding kan kaste alle planer om kull. Naturen er intenst til stede overalt. Jeg pleier å gå til jobb, og en morgen måtte jeg stoppe et øyeblikk på brua over Ranelva. Sola glitret i snøret til en fluefisker som sto langt ute i elva og bak meg kunne jeg skimte snødekte fjell. Jeg er vokst opp med den islandske naturen nær innpå, men dette er annerledes.

Jeg var aktiv speider i ungdommen, og når folk spør hvordan det er å bo i Rana sier jeg at det er som å komme til verdens største speiderleir. Det virker som om alle til enhver tid er på tur ut – til nærmeste topp, dal eller vann. Folk snakker tur, de er kledd for tur, de har kajakkstativ og ekstralykter på bilene på størrelse med tallerkener. For en som kommer utenfra kan det synes som en annen måte å innrette livet og hverdagen på.

Jeg har reist mye rundt på Helgeland siden jeg kom, og har fått stor respekt for menneskene som bor her, det de får til og den utholdenheten de viser. I korridorene på sykehuset i Mosjøen og Sandnessjøen henger det bilder av de gamle sykehusene som forteller hvilke kraftsentrum disse stedene var den gangen det meste gikk sjøveien.

Jeg har vært på Lovund og sett et livskraftig samfunn som skaper store verdier, og jeg kjenner historien om industri og omstilling. Å forstå historien, vite noe om hvorfor ting er som de er, det er en forutsetning for utvikling. Jeg vet selvsagt at det finnes motsetninger og konfliktlinjer i regionen, men uansett hvor jeg har vært har jeg blitt møtt med velvilje og vennlighet. Den nordnorske gjestfriheten er ekte – måten folk omgås på minner meg om Island. Det er godt å være på et sted der fremmede hilser på hverandre og gjerne slår av en liten prat om løst og fast. Alle jeg har møtt har også et oppriktig ønske om vekst og utvikling for Helgeland.

Jeg har kastet meg ut på dypt vann før, grepet sjansene som kom min vei og mens jeg scrollet nedover skjermen så jeg et nytt eventyr folde seg ut foran meg

Det krever evne og vilje til samarbeid, og framfor alt må vi få unge mennesker til å velge Helgeland. Vi trenger unge, kompetente hoder og hender hvis vi skal kunne opprettholde tjenestetilbudet til en stadig eldre befolkning som bor spredt. Utfordringen er kjent, det er opp til oss å finne løsningen.

Helgelendingen i meg er fire måneder gammel. Fire måneder er kort tid, men for meg er det nok til å vite at beslutninga jeg tok om å flytte hit var riktig. Rent profesjonelt har jeg fått en helt unik utfordring – jeg får være med på å løfte helsetilbudet i regionen inn i framtida. Gjør vi ting riktig kan Helgeland bli et foregangseksempel på hvordan god samhandling mellom kommuner og sykehus, nye teknologiske løsninger og utdanning og planmessig rekruttering kan løse de utfordringene vi står foran.

Digitalisering og teknologisk utvikling vil revolusjonere helsevesenet på måter vi knapt ser konturene av i dag, og det kommer til å skje raskt. Vi må ikke binde oss til hvordan ting har vært løst før, vi må være kreative, endringsvillige og modige. Vi må utdanne helsepersonell til en ny og moderne helsetjeneste, og vi må være åpne for oppgaveglidning mellom ulike omsorgsnivå og ulike yrkesgrupper. De store universitetssykehusene har vært myndighetenes satsingsområde i mange år, nå tror jeg tiden har kommet for lokalsykehusene. Det er Helgelands gylne sjanse.

Strukturprosjektet Helgelandssykehuset 2025 er inne i en hektisk og spennende fase. En ekstern ressursgruppe skal komme med sin anbefaling om modell og lokalisering i løpet av våren 2019. Jeg er overbevist om at den prosessen vi er inne i nå er den riktige veien å gå for å nå målet om gode helsetjenester der folk bor. Mange spør om hva jeg mener og tror er den beste løsninga for Helgelandssykehuset. Jeg kommer ikke til å uttale meg om det før i mai neste år, når saken legges fram for styret i Helgelandssykehuset, og deretter går videre til beslutning hos Helse Nord-styret og helseministeren.

Inntil da skal jeg jobbe hardt, le og tøyse med gode kollegaer i sykehuset og kanskje skaffe meg både fjellsko og skisko.

Hulda Gunnlaugsdottir

Administrerende direktør i Helgelandssykehuset og fersk helgelending

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags