HELGETANKER: Vi kjemper vår tids kamp for å gjøre mulig i morgen, det som synes umulig i dag. Å redde verden

Av
DEL

HelgetankerKlimabrøl fra industrien

«Hei du. Når overtar du etter Ole Henrik i NHO Nordland? Marit» Sånn begynte det. Mitt forhold til Marit Ulriksen. Og erkjennelsen om at jeg skulle skifte beite. Det var i sommer. Beiteskiftet kommer jeg tilbake til, men før det oppstår noen misforståelser: Mitt forhold til sjefsredaktøren i Rana Blad er ikke mer enn noen linjer, med jevne mellomrom, på Facebook. Linjer om viktige samfunnsspørsmål og kronikkskriverier. Vi har ikke engang drukket kaffe i lag. Men det skal vi. Fordi Mo i Rana er viktig. For Nordland. For Norge. Og for verden. Derfor må det drikkes kaffe. Med alle som jobber med og for utviklingen av Rana og Helgeland. For vår jobb i NHO er å bidra til at vi lykkes. Sammen. Skal vi få til det, må vi snakke med alle de som tar pulsen på samfunnet og ikke minst de som har skoene på. Slik tar vi best de neste stegene inn i fremtiden.

Da Marit sendte meldingen i sommer, ville hun høre om jeg kunne tenke meg å skrive noen Helgetanker en gang på høsten. Tilbake da, hadde jeg akkurat fått avskjed i nåde hos Kongen i statsråd, som statssekretær i Nærings- og fiskeridepartementet. Det å få arbeide for jobb- og verdiskaping i hele landet, var noen av det mest meningsfulle jeg har gjort. Et privilegium. Det å skal jobbe for det samme i Nord-Norge, er et minst like stort privilegium. Og nå er vi her, dagen hvor jeg skal dele noen tanker om det med deg, ved inngangen til helgen.

Det som trakk meg hjem, var en ny nordlending. Han heter Casper. Han kom for 6 uker siden. Han er verdt mitt farvel med Erna. Solberg, altså. For litt siden fikk hun møte Casper. Da var hun også enig at det var verdt det. Casper er nemlig en liten del av svaret på de to største utfordringen våre her nord. Folk og penger. Eller kunnskap og kapital. Flinke hoder og hender som kan få jobben med det grønne skiftet gjort. Og kapital som må settes i arbeid, for å skape de grønne jobbene. Det høres nesten enkelt ut når jeg skriver det slik. Men det er det jo ikke.

Caspers generasjon vet vi lite om. Annet enn at de er et mindre barnekull, enn kullene før dem. Med tiden vil de utvikle kunnskap, meninger og holdninger. De vil finne sin plass i verden. Kanskje brøle til den, slik skolestreikene gjør i dag. Eller kanskje vil de bare seile gjennom sin tid i den, i apati. La oss håpe at ingen av delene blir svaret. Vi lever i den beste utgaven av vår tid. La oss bygge grunnlaget for at generasjonene etter, også kan skape den beste utgaven av vår tid, i sin tid.

Det som er sikkert er at Casper og alle som ser dagens lys på våre sykehus fremover, uansett struktur, vil vokse opp og leve sine liv i en verden som er annerledes. Annerledes fordi endring er historiens kontinuitet. Annerledes fordi vi befinner oss ved et vannskille i historien. Vi kjemper vår tids kamp for å gjøre mulig i morgen, det som synes umulig i dag. Å redde verden. Fra oss selv. En formidabel oppgave. En oppgave som trenger å sette både folk og penger i grønt arbeid. Det skjer heldigvis over hele linja. Ikke minst på Helgeland. I Nord-Norges industrihovedstad – Mo i Rana.

Å redde verden er en god forretningsidé. For Norge. For Nord-Norge. Og for Helgeland. Klima- og bærekraftkrisen kan kun løses ved å gjøre det vi kan best. Jobb- og verdiskaping. Industrien på Mo viser vei. Det holder å kikke på forsiden av Rana Blad, for å forstå det. Det har jeg gjort nå, hver dag, den første måneden i jobben. Stadige oppslag om hvordan industrien skaper nye grønne løsninger. Løsninger som både kutter utslipp og kostander, slik at jobbene trygges og velferden bygges – på å frukten av arbeidet.

Men ikke alle leser Rana Blad. Skolestreikene gjør ikke det. Gapet mellom det som faktisk skjer, og en opplevd virkelighet om at det ikke skjer noe som helst, må lukkes. Vi må være tydeligere og tøffere. Rope høyere. Vi må gjøre det vi sier, og vi må si det vi gjør. Og vi må gjøre mer. Overalt. Hele tiden.

Mo industripark gjør det. For en uke siden slapp de en video. De forteller om den enorme satsingen de skal gjøre for å bygge industriparken på Nesna. Her skal blant annet Westcon Helgeland hugge opp gamle rigger som har hentet svart gull på havbunnen. Stålet kan finne veien tilbake i arbeid via smelteovnene til Celsa, på Mo. I andre enden blir det kanskje armeringsstål til havvindmølleunderstell, som leverer grønt gull for oss i fremtiden. Sirkulærøkonomi og grønt skifte i praksis. Å redde verden som forretningside i praksis. Ingen trylleslag. Just business. Hvis noen lurte på hva en grønn jobb er for noe – altså de jobbene som skal bygge velferden i fremtiden - så er dette svaret.

Jeg debuterte på scenekanten for et par uker side. Foran norske industriledere. Jeg snakket om den nye arbeidshverdagen. Om at vi må være en del av summen som bidrar til å nå bærekraftmålene våre ledere har satt for verden, skal vi overleve. Om en ny generasjon som er kompromissløse i sitt syn på hva som kreves for å redde verden de skal overta. Klimabrølet er ikke bare støy. Det er en storm som vil tilta i styrke. Vi må svare med et klimabrøl fra industrien. Det holder ikke å klappe hverandre skulderen over alt det flotte vi gjør, på konferanse. Det må ut på gata. Der en annen opplevd virkelighet rår. Bare der kan trua på fremtiden vinnes.

Slik vinner vi hodene og hendene vi trenger – som vil tiltrekke penger - for å skape den fremtiden vi trenger (det rimte visst litt). Det henger nemlig sammen. For ingen unge vil jobbe for noe de tror ødelegger verden. Og der ingen vil jobbe, vil ingen investere. Det er naturligvis litt mer komplisert enn som så, men du skjønner tegninga.

Med andre ord er det kun én leveregel for fremtidens næringsliv. Er vi ikke en del av summen som løser problemet, har vi ikke livets rett. Nord-Norge og Helgeland er en del av summen. Det må komme enda bedre frem og nå helt hjem. Tiden er moden for å brøle.

Selv skal jeg til Mo både for å lytte, drikke kaffe og brøle litt. Det blir nok høylytt, men vi må jo bryte lydmuren for å nå frem. Vi høres.

God helg.


Daniel Bjarmann-Simonsen,
Direktør i NHO Nordland


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags