Dette er hersketeknikker mot våre egne barn. Den minner om latterliggjøring kvinner i politikken har opplevd i generasjoner. Typen «dersom du er så opptatt av likestilling får du gå ut å skifte dekk på bilen»

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

HelgetankerI de siste ukene har unge mennesker i hele Norge demonstrert i gatene. Mot oss som ikke har gjort nok for å forhindre klimakrisen. Mot CO2- generasjonen.

Jeg føler meg truffet. Jeg kunne gjort mer i de ulike posisjonene jeg har hatt. Jeg kunne gjort mer på jobb og jeg kan gjøre mer hjemme.

Men jeg kjenner også en skam. En skam over hvordan deler av vår generasjon, vi foreldregenerasjonen, møter kravene fra de tusenvis av unge som lager plakater, går i tog, holder appeller og arrangerer møter.

De går ikke i gatene fordi de ikke har annet å gjøre. De går i gatene fordi de kjenner på frykt for deres egen framtid. Redsel for at vi er i ferd med å ødelegge vår egen klode.

Når vi møter dem med alt fra hån til likegyldighet, bekrefter vi alt de demonstrerer mot. At vi ikke har giddet å ta de krevende valgene som skulle til for å bremse utslippene av klimagasser. At vi later som om ingenting er galt.

De mest pinlige motreaksjonene har fått stor fart i sosiale medier. Voksne mennesker skriver at ungdommen som demonstrerer fra nå av ikke kan reise på ferie til Thailand eller ta en lang varm dusj. I ett av innlegg fra en foresatt heter det:

«Jeg oppfordrer alle voksne til å fortelle barna sine at de ikke skal fly på ferie i år, fordi de skal støtte dem og deres streik for et bedre klima. Skiferie kan de dra på, men da ikke i en slalåmbakke fordi den bruker for mye strøm på heisene, og dessuten forurenser løypemaskinene».

Vi må gjerne rose våre barn for engasjement. Men engasjementet når mye lengre om vi faktisk tar debatten

Dette er hersketeknikker mot våre egne barn. Den minner om latterliggjøring kvinner i politikken har opplevd i generasjoner. Typen «dersom du er så opptatt av likestilling får du gå ut å skifte dekk på bilen».

En mildere form for ufarliggjøring av ungdommens meninger er å gjøre deres klimakamp til en diskusjon om fravær på vitnemålet.

Dersom norsk ungdom ikke gjør mer galt en å kreve tiltak for å redusere utslippene av klimagasser, ja da har vi mye bra ungdom her i landet. Var jeg leder for de videregående skolene i ett av landets fylker ville jeg møtt dem til klimadebatt i gatene i stedet for å sitte inne på et kontor for å føre fravær.

Den kanskje mildeste formen for hersketeknikker – kanskje med unntak av likegyldighet – er floraen av velmenende kommentarer: Av typen «så fint at dere engasjerer dere.»

Hva er det vi gjør når det er vår eneste kommentar? Vi ufarliggjør deres krav. Vi gjør klimakampen om til skulderklapp fordi 16-åringer orker gå ut i gata for å demonstrere.

Vi må klare å si noe mer enn «så fint». Vi må orke både å lytte til hva de faktisk sier, men også ta debatten. La oss diskutere med dem akkurat slik vi diskuterer med folk på vår egen alder: Motsi, utfordre, undres, spørre, grave, samtykke, drøfte og konkludere.

For jeg er slett ikke enig i alt mange av landets ungdom mener om klima- og miljøpolitikk. Jeg vil ikke stenge av norsk olje- og gassproduksjon. Jeg tror det vil knekke ryggraden for det norske samfunn slik vi kjenner det i dag,

Jeg vil ikke at verdens reneste olje- og gassproduksjon skal avvikles slik at langt mer klimafiendtlig energi produseres i land med langt lavere standarder enn oss.

Jeg vil ikke si nei til gruvedrift i Finnmark. Jeg forstår at all gruvedrift har miljøavtrykk, men i en verden som trenger mineraler til det grønne skiftet, forstår jeg ikke hvorfor vi skal si nei til produksjon i Nord-Norge når vi vet at de samme mineralene blir hentet fram i land med ufattelig mye lavere miljøkrav enn hos oss.

Jeg tror ikke vi får klodens befolkning til å slutte å fly. Jeg tror vi må få flyene til å slippe ut null klimagasser.

Jeg tror ikke folk i Nord-Norge kan slutte å gjøre bil. Vi må elektrifisere bilparken.

Jeg tror ikke skipsfartsnasjonen Norge skal slutte å seile, jeg tror skipene må bytte ut sine dieselmotorer.

For jeg er både enig og uenig i det de sier om klimapolitikken. Jeg er enig i at vi er på vei inn i en varslet krise. Men jeg tror ikke på forbud og pekefingre, jeg tror på økonomiske insentiver og felles globale tiltak.

Jeg vil møte de unge med argumenter og til debatt, ikke slik noen Ap-politikere møtte oss i AUF på 1980- og 90-tallet: «Så artig at dere engasjerer dere». Det kunne ødelegge gleden over å delta i et politisk møte.

Vi må gjerne rose våre barn for engasjement. Men engasjementet når mye lengre om vi faktisk tar debatten. Skal ungdommen redde verden trenger de verken fravær på vitnemålet eller pinlige Facebook-oppdateringer fra en generasjon som har fyrt opp mer klimagasser i vår levetid enn selv det vår en egen klode kan tåle.

Roger Ingebrigtsen

620 KOMUNIKASJON

Helgetanker

Helgetanker

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags