Demokrati for de rike? Vi ser vel i dagliglivet at penger gir makt, og makt gir muligheter til påvirkning av den politiske så vel som den sosiale utvikling

Marius Meisfjord, gruppeleder Nordland SV har skrevet denne ukens Helgetanker.

Marius Meisfjord, gruppeleder Nordland SV har skrevet denne ukens Helgetanker.

Av
DEL

HelgetankerDenne uka var det hundre år siden allmenn stemmerett for alle i det norske samfunnet ble innført. Stemmeretten hadde gradvis blitt utvidet gjennom de vel hundre årene som hadde gått siden grunnloven ble skrevet i 1814, og kulminerte på mange måter da kvinnene fikk stemmerett i 1913. Men fortsatt var det ei gruppe som ikke fikk stemme ved valg i Norge. De fattigste.

I 1898 innførte Stortinget en bestemmelse for fattige ved stortingsvalg i form av Grunnlovens paragraf 52 d, som fungerte som et tillegg til loven om alminnelig stemmerett for menn. Tanken var å imøtekomme den utbredte skepsisen til å gjøre stemmeretten allmenn og dermed inkludere arbeiderklassen. Tillegget harmonerte med etablerte politiske moralske normer om at man måtte være økonomisk selvhjulpen for å kunne være en aktiv politisk borger. Det het at «Stemmeretten suspenderes ved ... at nyde eller i det sidste Aar før Valget have nydt Understøttelse av Fattigvæsenet».

I 1916 foreslo regjeringen å oppheve loven, men ved en stemmes overvekt i Stortinget overlevde bestemmelsen om suspensjon av fattige. Men i 1919 opphevet Stortinget denne suspensjonsgrunnen fra Grunnloven, og det ble gjort med et stort flertall. Holdningene til fattige og deres politiske rettigheter var under endring.

I alle år siden da, i moderne tid, har vi vendt oss til å fortelle oss selv og alle andre at det er små forskjeller i Norge, at det er liten forskjell på rike og fattige, og at den norske modellen skaper grunnlag for rettferdighet og likhet. Dette bør vi antagelig slutte med. Norge er i ferd med å bli lik alle andre land der ulikheten og urettferdigheten dominerer. Men, salige er de fattige, de skal arve jorden, står det i skriften. Skal vi tro det?

Årlig legger tidsskriftet Kapital fram sin rangering av de 400 rikeste i Norge. Oversikten viser at det er usedvanlig godt å være rik her til lands. På ett år har nemlig de åtte rikeste økt sin formue med 70 milliarder kroner, og de 400 rikeste økte sin formue med hele 170 milliarder. En økning på 14,2 prosent. En pen liten lønnsøkning. Pensjonistene mistet vel som vanlig en prosent eller to, mens vanlige lønnsmottakere kanskje beholdt kjøpekraften. Denne utviklingen har pågått noen år. Og sånt blir det ikke likhet av.

En nærmere undersøkelse av årsak og virkning av og med rikdom, forteller jo at her er det primært snakk om resultater av en villet politikk. I så måte kan vi jo glede oss over at politikk virker, i den forstand at ulike grep fører til ulike resultater. Det betyr altså at den nyss skisserte utviklingen kan forandres.

De blåblå har fra dag én i regjering arbeidet som en beverkoloni for å hjelpe de rikeste. Milliardærene har formelig ynglet under Erna og Siv. I dag disponerer de 400 rikeste i landet en større formue enn hele det norske statsbudsjettet. Ved for eksempel å kutte i formuesbeskatningen og arveavgiften har man lagt forholdene til rette for at de rike kan stikke av med en stadig større del av kaka. Men det betyr selvsagt samtidig at det er mulig å reversere denne utviklingen hvis man får fram et annet stortingsflertall som vil en annen politikk. Og det bør skje snarest mulig.

De stadig økende forskjellene mellom rike og fattige endrer Norge på en farlig måte. Store formuer gir nemlig stor økonomisk og dermed politisk makt. En sånn utvikling truer den demokratiske balansen i landet. Alle stemmene blir ikke like mye verd.

Rolf Aaberge er forsker ved SSB og har i mange år forsket på økonomiske ulikheter i Norge. I et intervju med Klassekampen påpeker han at den rikeste prosenten i Norge eier 24,7 prosent av all formue i landet, og at den øverste promillen alene eier 14,1 prosent. Til avisen påpeker Aaberge at «formue og inntekt handler om fordeling av materiell velstand. Formue handler også om økonomisk makt og konsentrasjon av økonomisk makt.»(…) «Om konsentrasjonen blir for sterk, kan det svekke demokratiske institusjoner. I USA har man funnet ut at de rikeste har betydelig større innflytelse på demokratiske beslutninger enn folk flest», sier Rolf Aaberge.

Akkurat det forbauser vel ingen. Det er lenge siden, om noensinne, at vi trodde at vi alle er like mye verd og betyr like mye i samfunnet. Vi ser vel i dagliglivet at penger gir makt, og makt gir muligheter til påvirkning av den politiske så vel som den sosiale utvikling.

I Norge ser vi hvem som går i spissen for å støtte den blåblå regjeringen i valgkampene. De dominerende giverne er lett å finne blant de 400 rikeste i landet. Og det er åpenbart lønnsomt å gi sitt bidrag til Erna og Siv. De relativt beskjedne gavene kommer tilbake med renter og solide tilskudd. Men for at de 400 rikeste skal få sine forventede renter, må man altså kutte i barnetillegget til uføre, ta feriepengene fra arbeidsledige og la barnetrygden minske i verdi år for år. De blåblå har gjort en solid innsats for at «likhetslandet» skal bli mest mulig lik de andre landene.

I Norge har vi hatt stemmerett for alle i hundre år. Men vi ser en utvikling der penger i stadig større grad kjøper makt og innflytelse. Det være seg statlige virksomheter som kjøper kommunikasjonsbistand for å legge ned et lokalsamfunn, eller enkeltpersoner som ønsker å få enda større økonomiske fordeler. Det er det som er denne regjeringens politiske prosjekt, og det bringer oss nærmere og nærmere tiden før 1919.

Men alt dette kan endres. Med stemmeretten!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags